Planleggingsdag

Tjolabing! Det tar litt tid for meg bygge opp noe formidle, jeg m innrmme det. Ikke kan jeg love at jeg har noe vettig komme med n heller, men det tenker jeg dere er vante til.

Nytt r, nye kjttsr! Jeg ligger her p sofaen med magen full av burger og filosoferer over hvorfor jeg alltid finner ut at det er planleggingsdag i kommunen dagen fr. Men jeg trster meg med at det er bedre enn finne ut av det mr man str der foran en lst dr i barnehagen med puls som kjennes i yeeplene og et grtende barn under armen. Det er med andre ord planleggingsdag i morgen. Fant jeg ut for fem minutter siden.

N kan jeg fortelle at jeg har planleggingsdag i dag selv. Der for har jeg ikke vrt tilgjengelig for verden. Jeg har hatt p pysjamas og beveget meg srs sakte. Jeg har bare inntatt rdlistet ernring og forsplende media. Og jeg har filosofert over livet, dgnrytmen og personligheten min. Jeg har landet p at det finnes forbedringspotensiale. Kun nr det kommer til dgnrytmen min. S i flge mine egne forsetter for det nye ret s skal jeg vre i seng om tyve minutter. Men det ser alts ogs ut til at forsettet mitt ryker p frste forsk, for jeg har egentlig ingen intensjoner om legge meg om tyve minutter. Jeg har heller ingen intensjoner om legge fram klr til alle og pakke veska mi slik at morgenen gr som en dans p roser. Ei heller noen planer for sjekke at det ikke har kommet mugg p brdet slik at frokosten er spolert nr vi str opp. 

N kan jeg dessverre ikke se inn i framtiden, men jeg er ganske sikker p at jeg ogs i morgen kommer til slumre vekkeklokka i mellom 20 og 40 minutter slik at jeg m hoppe over dusjen. Jeg er ogs ganske sikker p at jeg bannende kommer til famle rundt etter like sokker p et mrkt soverom. Jeg kommer ogs mest sannsynlig sent p jobb som vanlig.

Jeg har ogs en gryende mistanke om at jeg ogs neste gang finner ut at det er planleggingsdag litt i seneste laget og ikke har noen god plan p lager.

Godt nytt r folkens! Eller...godt mye det samme som i fjor, og det funker jo p et vis det ogs.

Nr livet gr i mot deg....

Nei n er det sannelig p tide hanke inn noen sponsormillioner igjen her. P hy tid med et nytt innlegg fra denne kanten. Lrte et sted at man mtte ha litt fengende overskrifter for gjre snn at ingen dr av kjedsomhet. S dagens tema er nr man kommer ut av flyt-sonen, nr alt gr p tverke, i motsetning til nr alt gr bra. Tenker den satt!

Jeg har en mistanke om at jeg kan la meg rive med en smule nr noe ikke virker. Og det som er enda kjipere er at nr frst en ting ikke virker, s kan du ta deg i rva p at det kommer mer faenskap. Man kan faktisk kjenne det p seg allerede fr man slr opp gluggende p morgenkvisten. De dagene man kjenner at yeballene helst vil hoppe ut av skallen og reise p ferie. Hemoroidene er litt mer hissige der bak en vanlig og man har ftt et snt munnsr inni munnen som gjr vondt bare man tenker en positiv tanke.

Da vet du samtidig at lyspra har gtt p dassen. Og at smen har sltt av varmekablene fr han la seg. Det er ogs tomt for tannkrem i tuben og til tross for grsdagens iherdige klesvaskinnsats finner man bare de plsete, tynnslitte bomullstrusene fra HM som alltid har dradd seg opp i hakket. Sannelig er det ikke mugg p brdet ogs og man har selvflgelig ikke tatt opp nytt brd fra fryseren dagen fr. Fremdeles er pulsen snn passe og det er fremdeles fornuftige niver av magesyre p gang. Men rundt en halvtime seinere nr blodsukkeret virkelig stanger mot null, man kommer p at man har glemt ta p deodorant og man sloss med beltene p bilstolen med en ettring som forsker bite alt som rrer p seg, da begynner man virkelig kjenne at man lever. Det er omtrent da all vett og forstand forlater min kropp og jeg ender opp med skrike s uforstelige ukvemsord at mine forskremte naboer tror det ernyoppstartet svartmetall sompumpes ut av garasje nummer tre. Ungene er heldigvis s opptatte med skrike til hverandre at de sjelden plukker opp nyeter til vokabularet sitt. Og de gangene det skjer skylder jeg bare p gubben eller barnehagen.

Disse dagene vet du ogs at printeren p jobb har bestemt seg for ikke finne driveren, eller er fast bestemt p at her m det bestilles gul toner fr noen fr gjre noe som helst annet fornuftig. Det pleier sammenfalle ganske elegant med at det er noe som haster veldig som skal skrives ut. Det er i disse stundene mine kollegaer fortvilet skriver sinte brev til kommunen om at pne kontorlandskap p ingen mte fungerer optimalt. Om det s skulle skje at jeg endelig fr skrevet ut disse viktige papirene som s klart m omsettes s fort som overhode mulig, aller helst en time fr, ja da bare vet man at stiften har kjrt seg fast i stiftemaskinen og at det bare er snne monsterbinders igjen.

P denne tiden begynner blodrer framme i pannebrasken min briste som micropopcorn og jeg svetter p neseryggen. Jeg er s sint at det gjr vondt i hret. Jeg vil helst legge meg ned p gulvet og svime av med vilje. Mangelen p deodorant begynner virkelig gjre seg gjeldende, og hemoroidene og bomullstrusene begynner bli riktig nre venner.

For trste meg selv kan jeg alltids minne meg p at det kommer til vre en bil som bestemmer seg for f motorstans i Flyfjellstunellen rundt klokken 15.30 slik at jeg fr rikelig med tid i bilen til roe ned i totimersken p vei hjem.

Straks mandag n dere....



En kommentar om Fotballfrue...

....hahahahaha NOT!

Skal skrive om min tannhygiene i steden! Eller rettere sagt en hendelse jeg har brukt mnedsvis p bearbeide. Et slikt traume at jeg ser stygge bilder flimre for mine yne om jeg blinker sakte. Og nei, det er ikke synet av det som var igjen p tanntrden min den kvelden jeg endelig bestemte meg for ta en trn.

Neida, dette inntraff uken etter fdsel. Joda du leste rett, en uke etter at jeg hadde maltraktert mit skritt. Jeg gikk fremdeles rundt som en hjulbeint cowboy med drlig feste i hoftene, og strre bleier enn det skal vre mulig f presset opp mellom beina. Jeg slet i tillegg med en surklende og saftig bronkitt som hadde kommet snikende p under forlsningen, og hostet opp disse grnne sprettballene som i lpet av svangerskapet hadde blitt mitt varemerke (noen br ikke slutte ryke). Og vi m ikke glemme nevne den konstante, silende svetten og disse lekkende brystene. Jeg var rett og slett inne i den desidert styggeste uken utseendemessig i hele mitt liv. Jeg kommer garantert til se hundre ganger freshere ut nr jeg sitter og leker med mitt eget inkontinensbind p demensavdelingen!

Jeg satt lettere henslengt p en badering i sofaen, med avkommet hengende i deiten, da jeg la merke til at noe lsnet fra tanna mi. Jo sannelig, der falt beleielig nok biten jeg mangler p venstre fortann av igjen. (Jeg slo av et stykke av tanna da jeg var 19 r og bodde i et kollektiv med et sofabord laget av skiferstein. Jeg kastet meg ivirg etter fjernkontrollen p gulvet, og glemte at stein og tenner gr drlig sammen.). Nok et slag for utseendet. Men s ille som det sto til allerede, kunne det umulig bli verre. S jeg la biten i skapet, og bestemte meg for la vre se meg i speilet en god stund framover.

Men samme kveld kom tannverken. Merkelig nok p et helt annet sted i munnen! Nede i en diger jeksel begynte det foreg noe tull, og det var desverre ikke frste gang jeg hadde kjent det. Sannelig hadde ikke den tannverken kommet og gtt et par r, men jeg med min sterke evne til fortrengelse hadde hindret meg fra ta tak i det. Helt til n, for n gjorde det s vondt at ynene rullet rundt i skallen min, og beina danset ukontrollert Riverdance og Quickstep. Det var ingen vei utenom, jeg mtte bestille time hos tannlege, og det litt brennkvikt. Blodbleier og brystspreng til side!

S jeg sjanglet inn til tannlegen, og kontordamen lovet dyrt og hellig passe godt p det lille barnet. Han tok en god kikk inn i munnen min, og bestemte seg raskt for at her mtte det mer tid til. Jeg kunne hre han ringe og bestille to-ukers cruise til Karibien med en gjallende latter i det jeg forlot kontoret.

S jeg fikk ordnet meg med en reddende sjel som skulle trille tur med avkommet den lille timen jeg skulle inn igjen, og stilte pliktskyldigst opp hos tannlegen igjen et par dager etter. Da jeg s tannlegen s og tye ut store muskelgrupper i det jeg kom inn, ante jeg ugler i mosen. Dette kunne bli en stri trn.

Han varmet opp med fire gode skudd med bedvelse rett i beinmarg og synsnerven, fr han begynte snakke om rotfylling som om det skulle vre lsningen p verdensfreden. Rusa som jeg var ga jeg to tomler opp til alt. Han virket ha full kontroll. Helt til han stakk en syl i tannkjttet ved tanna som verket, og en stank bredde seg i rommet sterk nok til sende kloakkarbeidere inn i koma. Da s jeg svetten begynte sile ned i barten, og han tok et par ustdige skritt bakover. "Ta en ekstra runde, dette kommer til ta tid" skrev jeg p sms til barnevakten.

"Tannen m trekkes" stammet tannlegen fram. Jeg ble skrekkslagen, og uttrykte hye gurglelyder slik at blod og spytt sprutet utover interiret. Tannlegen ba en rask bnn til hyere makter, og fant fram en brepose med bedvelsesspryter. Disse satt han p utvalgte steder i munnhule og ansiktsregion, slik at jeg ikke kunne uttrykke verken mimikk eller protest. Men jeg kjente likevel smerte i det han festet tangen og tok spenntak i tannlegestolen.

Han mtte til sist splitte tannen med en slags sag for f den ut, og underveis i dette bestialske arbeidet fikk jeg sendt flgende sms til barnevakten;" Srg for finne en snill kone til Trond, og hils alle kjente og kjre farvel fra meg.".

Jeg tror jeg var borte flere ganger, fr tannlegen triumferende holdt opp en liten flis av en rot foran meg. Han ristet av utmattelse, og var gjennomvt av svette og materie. "Der var den endelig!" sa han lavt med grt i halsen. Og jeg tenkte med meg selv at jeg mtte vre verdens mest sarte menneske om denne lille flisen nr hadde sendt meg til de evige jaktmarker. Men s kastet jeg et blikk bort p bordet, der resten av jekselen l i 244 biter av ulik strrelse.

Tannlegen hoppet rundt og tok bilder mens han mumlet at han aldri p sine 30 r som tannlege hadde sett liknenede. Jeg fikk snvlet fram mitt samtykke til at han kunne ta med tanna og vise den fram for et panel av tannleger, og bruke den til medisinsk forskning og vaksine mot HIV/AIDS.

Jeg fikk krpet ut av stolen, og forskte spytte ut noe av de rare vskene som flt rundt inne i munnen min, bare for oppdage at jeg hadde mistet all evne til kontrollere muskler over navlehyde. Dette resulterte i en stripe av rdt sikkel nedover genseren. Jeg skulle til ta en titt i speilet p vei ut, men ble taklet i knehyde og klippet ned av to tannhelsesekretrer som hflig men bestemt oppfordret meg til vente med det til jeg kom hjem.

Utenfor mtte jeg barnevakten, som frst lp over p andre siden av gaten mens hun ringte politiet. Jeg fikk endelig beroliget henne om at jeg var meg, og sammen gikk vi for ta bussen hjem. (Joda, akkurat denne dagen skulle jeg alts velge kollektiv transport.) Hele bussen ble riktignok tmt i det passasjerene fikk ye p meg, og den mtte nok ogs sendes til bde kondemnering og sterilisering etter at jeg hadde slevet ned seter og midtgang.Vel og merke etter vi hadde ftt overtalt bussjfren om at det ikke gjaldt et tilfelle av Ebola, og han nlende valgt komme inn og sette seg bak rattet igjen. Jeg hadde ftt munnen stappet full av tamponger i alt fra gul til rosa, og disse veltet ukontrollert ut av munnen min i hver sving. Men p et merkelig vis kom jeg meg hjem.

Synet av meg selv med et spedbarn i armene i speilet i gangen kan ingen ta i fra meg. Det s ut som at jeg akkurat hadde fdt, og hadde valgt spise min egen morkake. S n kan dere lesere f g og kaste opp, og bestille dere behandlingsplass p DPS og traumeteam for bearbeide at dere noen ganger leste denne historien, s sees vi p psykiatrisk akuttavdeling!

Fryd og gammen og annet gammelt snerk

N har jeg akkurat entret den mest intense venteperioden i svangerskapet. N er jeg innafor disse tre magiske ukene der alt kan skje. Fr de to litt mindre magiske ukene der man er p overtid, og har lyst til drepe alle som spr om noe har skjedd. Det er forresten mulig drap har blitt begtt av kvinner p overtid over termin, det skal jeg sannelig google etterp!

I gr gikk jeg ut i permisjon fra jobb. Etter fem uker der jeg har gtt litt for halv maskin, med rompa ute av ledd, svettende og stinkende og tenkt at bare permisjonen starter DA skal jeg f fart p liket igjen. Men jeg kan rapportere om lite futt i fisken n ogs. Glemte nemmelig regne med at jeg ved permisjonsstart ikke har mer plass i buken, og har ca. like hyt hormonniv som en gjennomdopet, steuropeisk kulestter fra 70-tallet. Frste dag i permisjon fortoner seg forelpig veldig likt som mange tidligere dager i dette svangerskapet, nemmelig med skremmende lite fysisk aktivitet. Jeg bretter gjerne noen sokker, men s m jeg legge meg strak ut og lese dritt p internett i et par timer minst. For ikke snakke om stadig mte hindringer jeg ikke er i fysisk stand til gjre noe med selv. "Jeg skulle hatt den der esken helt bakerst der inne i boden." Det kan jeg desverre ikke gjre noe med. Med mindre jeg vil kaste opp nedover meg selv, og ligge i bekkenstrekk i to dager. Nei jeg fr bare vente. Og jeg har blitt litt bedre p vente. Litt bedre, men jeg kjenner fremdeles at venting og hjelpelshet gjr snn at jeg produserer ekstra mye magesyre. Det kjennes ut som om jeg fr maur i beina, og at jeg vil flerre av meg mitt eget skinn. Jeg vil lpe ut i skogen og skrike, rive ut mine egne negler og banke hodet i veggen. Helt normalt med andre ord.

I den forbindelse vil jeg gjerne ta p meg oppgaven fortelle at det kan vre forskjeller mellom svangerskap. Ikke bare fra kvinne til kvinne, men fra svangerskap til svangerskap i samme kvinne med samme mann i samme kropp. Dette innlegget skrives ikke for dem som lengter etter f barn, og som vil sitte igjen med en flelse av at jeg er en bortskjemt drittkjerring som faen ikke vet sette pris p selve livet. Det er forresten helt greit f slike flelser, for det er en sterk mulighet for at det er ganske nrme fakta. Men innlegget skrives kanskje mer til meg selv, for noen mneder siden, da jeg flte meg veldig alene om ha det p denne mten. Da jeg trodde at det var noe veldig galt med hodet mitt, fordi jeg forventet sveve rundt p en sky av enhjrningfis i lykkerus. S om det er noen andre som har det p den mten, vil de kanskje finne litt sttte i at jeg derimot bare opplevde sitte i en sky av min egen fis i totalt nedsig.

Jeg har da ftt med meg at det er godt i vinden skrive om "da man gikk p veggen" eller "det psykiske sammenbruddet" blandt toppeliten av bloggerne i det ganske land. Siden jeg rangerer denne bloggen som helt verst i toppsjiktet p den moderne blogg og helt p hyde med det aller beste fra utland og innland, s fyer vel dette nedsige innlegget seg godt inn i normalen. Jeg fr begynne p begynnelsen, s fr vi se hvor mange som hagler av underveis og gr ut for oppske broer og hye bygg for forene seg med mitt bunnlse nedsig.

Jeg hadde vel egentlig tenkt gjre andre ting denne vren, som for eksempel lpe halvmaraton og g p festival og andre slike egoistiske og selvrealiserende greier. Pusse opp og gjre det fint i hagen. Skrive p en bok, hre p musikk, g p fjellet med telt med barna. Fikse opp sykkelen og stikke p sykkeltur. Fiske med stang, reise p hyttetur. Reise p ferie, spare penger. S ble jeg brtt s jvla kvalm der en gang tidlig i januar. Midt i mrkeste vinteren nr regnet siler ned, og dagene fortoner seg som en evighet i stummende mrke. Og den kvalmen slapp ikke taket fr godt utti mars engang. Og en gang i mellom der fant jeg ut at kvalmen hadde sin naturlige rsak i at et nytt familiemedlem hadde bestemt seg for bli til. Det passet egentlig veldig bra. Og planene ble litt endret, til begynne med bare litt modifisert, men etterhvert helt stokket om.

Om dette familiemedlemmet noen gang skal finne p snuble over dette innlegget, vil jeg benytte anledningen til forsikre om at det er nsket, gledet til, og er elsket over alt i verden! Det har ingen skyld i hormonelle prosesser som skjer i kroppen til mor.

En gang mellom januar og mars kom ogs den sorte skyen snikende p. Frst tenkte jeg at det hadde sitt naturlige utspring i at man ikke alltid er s innmari lykkelig nr man spyr igjennom nesen ned i en brdpose p et busstopp p E39 i rushtrafikken, men etterhvert begynte skyen uroe meg litt. Hvorfor slapp den ikke taket? Den hang der og dinglet over hodet mitt, og dempet lyder og lukter og farger. Den fikk hodet mitt til jobbe saktere, og rotet rundt med tankerekkene mine. Lyden av min egen stemme ble rar, og jeg sluttet glede meg til ting. Alt i livet fortonet seg plutselig som plikter, tvang, ndvendigheter og slit. Og med det forsvant fryden ogs. Flelsen av plutselig fryde seg over noe, eller fle at noe flyter som p skinner er noe jeg savner intenst.

S forsvant etterhvert troen p meg selv. Troen p at jeg fr ting til, og fikser det uventede. Troen p at jeg har noe komme med, at jeg har kunnskaper og egenskaper som kommer andre til gagn. Jeg begynte bekymre meg mer og mer over (den innbilte?) byrden jeg pfrte dem rundt meg ved ikke vre helt i slag. At jeg gradvis gikk fra vre en ressurs til bli et endelst energisug. Og med det kom bekymringene om framtiden. Og bekymringer om fortiden. Hadde jeg n egentlig noengang vrt en ressurs, eller levde jeg bare p en lgn? Var jeg egentlig bare et hplst, livstappende menneske? Og hvilken framtid betyr i s tilfelle det? Vil det aldri bli bedre? Og hva har jeg egentlig stille opp med som mor? Som venn, familiemedlem og kjreste?

konstant tenke snn dritt er vanvittig utmattende. Jeg fikk bare lyst til sperre meg inne med serier p dataen som kunne ta vekk oppmerksomheten min fra tankene i hodet, og vre i fred. Jeg ble desperat etter ske hvile, og finne flelsen av vre uthvilt. Jeg kjente og kjenner fremdeles bare p flelsen av vre s trtt og sliten og fysisk utmattet det er som om man akkurat har lpt maraton, uten ha sovet p en uke. Ispedd litt fyllesjuke, og at man akkurat har levert bacheloroppgaven sin som man har jobbet intenst med i to mneder men vet at man stryker likevel. Uten ha fysisk gjennomfrt eller gjort noenting. Jeg kan vkne slik etter 9 timers svn, eller ha det snn etter en hel ettermiddag p sofaen.

Heldigvis har jeg familie som gjr at jeg m ta meg sammen, og f hverdagen til g opp. Smile og le, og vre oppmerksom og holde masken. Som er der enten jeg vil det eller ikke. En jobb som gir meg utrolig masse, og fr meg opp av sengen om morgenen og ut i verden. Selv om det faktum ha barn og jobb enkelte dager har fortonet seg som en umulig oppgave gjennomfre, har det gang p gang gitt meg flelsen av mestre noe nr dagen har vrt over og alt stort sett gikk etter boken. Og mestringen har til tider overskygget den tkete konstanten av utilstrekkelighet og drlig samvittighet.

Men s kom etterhvert redselen. Den urasjonelle, kvelende redselen. Redselen for at alt skal rakne, og fasaden skal falle. Redselen for bryte ut i total galskap og psykose og ikke kunne ivareta forpliktelser og livet. Redselen for ikke lengre strekke til, og miste alt. Og redselen for det uvisse, nemmelig framtiden og enda et liv ha ansvaret for. Og glimtvis urasjonell redsel for d, for at verden gr under, for vre uhelberedelig syk, for skade seg selv eller andre. Med andre ord, god gammel, forfriskende angst. Bde i vanlig form og panikkvarianten. I praksis fortoner det seg som en kvelningsfornemmelse som plutselig setter seg i halsen. Og der tankene spinner raskere og raskere rundt i skallen. Helt til man fr hodepine, og fr et behov for holde seg fast. Ogs grining da, skikkelig stortuting som igjen gjr at man ikke klarer puste rolig og fr enda vondere i hodet og blir enda reddere. Og dette slr helst til nr det passer som verst. For eksempel etter leggetid nr man egentlig skulle ha funnet den srt tiltrengte svnen. Eller alene i bilen i bilk. Eller midt p stranden, eller i 17.maitoget. Eller p jobb. Heldigvis innehar jeg en evne til holde masken nr jeg er omgitt av barn eller andre mennesker slik at dette kaoset opptrer hovedsaklig p innsiden av kroppen, eller inne p et toalett. Men hjemme alene i stua midt p natten har det sannelig gtt med noen meter med dasspapir til litervis av snrr.

Jeg visste ikke helt at voksne folk hadde det slik. I allefall ikke de med rekkehus og EL-bil. De som gikk p foreldremter og satt p ekspressbussen og s helt vanlig ut. Derfor begynte jeg tro at jeg hadde horn, grnne prikker eller andre fysiske tegn p at jeg var fra en annen galakse. Det mtte jo sees utenp kroppen p en eller annen mte. Og tenk om jeg skulle bli avslrt! Tenk om alle s at hun der, hun er p randen av bli koko-bananas. Det hadde vrt s flaut og ekkelt for familien min. Tenk ha det der spetakkelet til mor. Mislykket datter eller barnebarn. Klarer ikke fikse dette alle har ftt utdelt, nemmelig selve livet. Man skal jo ikke sitte der og synes synd p seg selv nr man har ftt alt oppi hendene. Fdt med gullhr i rva og slvskje i munnen. Omgitt av fantastiske mennesker, og ftt alt jeg trenger og mere til. Ftt flere kilometer med hjelp nr jeg har trengt det, sttte og rer som har lyttet. Mest ros og ufortjent lite ris.

Hva med vett og forstand? Hvor ble det av? Jeg vet at jeg har det, og jeg vet at mange tanker og reaksjoner som melder seg er urasjonelle. Kunne ikke vett og forstand koble seg p og sl av dette tvet?

Om det er noen som lurer, s tok jeg kontakt med hjelpeapparatet ganske tidlig. For her mtte noe gjres! Dette mtte fikses og fjernes. man kan ikke g slik i lykkelige omstendigheter og ha bsj i hodet! Tull og tv! Og hjelpen str klar, med psykolog p helsestasjonen og henvisning til DPS. Diagnosen er ganske enkel og grei ogs, for det er visst ganske utbredt f svangerskapsdepresjon. Hormonene kombinert med fysiske plager og naturlige bekymringer og tanker er en relativt potent cocktail som ofte kan gi flelsen av bunnlst nedsig til den svangre kvinne. Den svangre mann ogs, for dem som ikke visste det. Men det er ikke s enkelt gripe det an. For man kan jo snakke til man blir grnn i fjeset, og f gode rd og veiledning til snu de destruktive tankemnstrene. Men det hjelper ikke alltid s effektivt og umiddelbart som man kunne nske.

N har jeg ikke gtt rundt og sippet og snakket med trr 100% av svangerskapet. Det har vrt svigninger, og perioder der jeg har hatt det som plommen i egget. Og andre perioder der jeg virkelig har malt fanden p veggen og tenkt at akuttpsykiatrisk har vrt neste stopp. Det har variert med ytre belastninger, og om jeg har vrt flink til ta vare p meg selv. Nr man er vant til ha ganske mye strre psykisk og fysisk rekkevidde, er det ikke s lett begrense seg. Og dermed har jeg gang p gang gtt p veggen eller smellen eller hva man skal kalle det. Det har vrt en del blmandager for si det snn. Om man skal oppleve mandager ca. 40 ganger i et svangerskap, vil jeg grovt regne at 30 av dem har vrt skikkelig rv hittil.

Men takket vre at jeg selv er relativt tolerant til psykiske lidelser og ikke ser noe galt i at andre har dem, og dermed av og til kan overfre denne toleransen til meg selv. Og det at det finnes s mange fantastiske mennesker der ute som stiller opp som noen helter (nevner ingen, for det blir s urettferdig) og sttter og trster og gjr underverker uten at dere vet det selv engang. Og at vett og forstand kan ligge der og lure nr man virkelig trenger det. Takket vre alle mulige fine ting som jeg trossalt har i mitt liv, s skal dette g fint. I dag er dagen skikkelig mrkegr, og jeg er dritredd for at jeg ikke skal klare f dagene til g rundt uten ha en jobb g til. Men jeg tror det skal g bedre til uka.

Jeg jobber stadig med forske ikke sammenlikne meg med andre. Andre gravide som hopper rundt p SATS til pressriene tar dem, eller som syr gardinkapper og baker barselbakst og vasker rundt mens de lager kologisk mat. Men jeg gjr det jo likevel. Og ikke minst sammenlikner jeg meg med meg selv, og mitt frste svangerskap der jeg spratt rundt og gledet meg som en gris til fdsel og amming. Talte uker og dager, og handlet babyklr og koset meg. Smurte mellomkjttet gjorde jeg ogs, for forhindre rifter.

Denne gangen vet jeg at jeg fikk rifter likevel, s mellomkjttet fr lite oppmerksomhet. Og denne gangen klarer jeg egentlig ikke forholde meg til noe som har med svangerskapet gjre. Jeg har hele tiden forventet at ting skulle bli snn som de var sist, og blir stadig overrasket over hvor annerledes det er denne gangen. Men jeg tror jeg skal fikse det likevel. Selv om bde kropp og psyke er moden for restavfallet uten resirkulering for yeblikket. Jeg antar at det er dette som er selve livet.

P han igjen!

Hvem skulle tro....etter ha lest igjennom mine tidligste innlegg her, skulle jeg tro jeg lrte av mine egne erfaringer. Men nei. Skrekkeksempler p drepte katter og problematiske rektum hindrer ikke mine urinstinkter i kreere nytt liv. Og s sannelig, tror du ikke at jeg atter en gang har omskapt meg selv til en menneskelig rugekasse med min egen alien innabords. Jeg har til og med kommet halvveis! Knappe 19 uker igjen til en middels stor melon atter en gang skal klemmes ut av min vagina. <3 fistel <3

Jeg koser meg allerede med kraftige karatespark i blra. Jeg nyter ogs de 10 ekstra kiloene som har lagt seg over rva og ansiktet i all hovedsak. All den flotte gravidglden (i mitt tilfelle kt mengde ansiktshr og grnnfarge) samt et skinnende blankt hr (av fett) og overskuddsenergien (men kun nr jeg bruker amfetamin) er jo flotte bonuser. I tillegg har jeg ett lite snev av bekkenlsning, slik at jeg kan nyte flelsen av at det ene benet gir etter, og jeg ender opp i en slags bevrende haug om jeg tar et litt for langt skritt ut av senga om morran. I tillegg gir det bankende smerter i rva store deler av dagen. I tillegg en ubeskrivelig trang til nringsrikt kosthold bestende av sjokolade og frityrstekte produkter.

Det strste mysteriet er hvordan jeg kunne komme til at jeg har nok armer, vett og forstand til enda ett nytt tilskudd til familien. Jeg tror ikke jeg har det, p lik linje som den gjengse mann eller kvinne i gaten. Jeg regner derfor med en del omsorgssvikt i tiden framover. Forsker trste meg med at de beste folkene jeg vet om har nytt godt av litt neglekt og vold i sskenflokken. Jeg fr ta opp sveiseferdighetene slik at jeg kan lage et bur til den nye babyen for skjerme han fra eventuelle utfall av sjalusi eller godhet fra ssknene. Da vet jeg i samme slengen hvor jeg har han hen.

Og sannelig blir det en gutt til. Det er i teorien en knall tanke. Men om jeg lfter blikket 12-14 r fram i tid, kjenner jeg gsehuden sprute ut p ryggen. To tfisbefengte, hormonelle gutter/menn p over 190cm i sin beste alder, der en av dem kan snike seg til lkjp p butikken, og med en rykende fersk mopedlapp i sine klamme hender. Jeg regner ogs med at det kan ryke med tre brd i slengen hver morgen. Ett til dem hver, og ett p deling til oss andre tre i familien.

Nok en person jeg kan fordele mine drlige nerver p. Takk og lov for harde benzodiazepiner!




God jul

Siden jeg ikke er videre kristen, og heller ikke videre begeistret for den kvalmende materialismen i Norge, vil jeg nske alle jeg kjenner god jul p flgende mte; kan vi ikke bare vre litt greie med hverandre n i jula? Ha litt romslighet for hverandre, ogs de rundt oss som vi ikke kjenner. Om man er aldri s redd for f en mosk i hagen, eller at somaliere skal ta jobben i fra oss. Kan vi legge angsten litt p hylla, og stole p at vi alle er mennesker som nsker trygghet, stabilitet og bli elsket? Vi er alle helt like p det omrdet, om vi inntar heroin eller koffein nr vi str opp om morran. Og kanskje kan vi tilogmed la den romsligheten vare til over nyttr? Kjre forsiktig, og smile litt til bussjfren? Si "hadet" i kassa p Rimi, og se hverandre i ynene p gata? Kjenne litt p hvor deilig det er vre menneske?

God jul folkens




Runners high

Jajamennsann. Her sitter det vel milliarder av mennesker ndelse av spenning for se hva som rrer seg i mitt megaspennende liv. Megaspennende sier jeg bare! Og for ikke la dere d av spenning, kommer en liten spoiler her med en gang; I dag har jeg laget oksestek for frste gang. Det smakte drit. Oksesteken ble like seig som en slik innleggssle man kan f laget til skoene sine dersom man er tverrplattfot. Og den bldde fremdeles nr jeg la en snei p tallerkenen min. Men i flge steketermometeret skulle den holde stekegrad "kull", siden jeg hadde satt ovnen p alt for hy temperatur. Dette ble faenmeg meg siste gang jeg lager "sndagsmiddag". I tillegg var hele familien i full opplsning og konflikt nr maten kom p bordet, s jeg fikk magesr mens jeg spiste. <3 familie <3 <3 sndag <3 <3 lavt blodsukker <3 <3 fis <3.

Jeg simpelthen elsker helg. Like hyt som jeg elsker adventstid. Jeg lyver alts s det renner av meg. Helg for meg har utviklet seg til bli et slags samvittighetssirkus, der jeg forsker f tid til alle de tingene jeg aldri rekker (eller gidder) i lpet av uken. Og jeg har tydeligvis ftt en slags psykisk lidelse som gjr at jeg utsetter flere og flere ting til helgen. S nr fredagen kommer, og jeg et millisekund kjenner roen senke seg over meg der jeg synker ned i sofaen med en pils/vin/brus/navlelo, s kommer jeg p at akkurat dette har jeg gjort alle de andre kveldene denne uken. Og nettopp derfor fr man ikke opp dra til vaskerommet pga. klesmengende. Og ting begynner krype ut av kjpeskapet av seg selv. Og hvor er ungene?

Et annet samvittighetsk, er desverre at jeg ofte velger drite i at jeg har lagt p sofaen alle de foregende dagene i uken, og rett og slett velger sofaen hvert ledige sekund i helgen ogs. I kombinasjon med fredagstaco, lrdagspizza, og n; oksestek, eggerre, bacon, cheese doodles, store sjokolader, pepsi max, julel og ungenes julesnop, kommer denne kvinnelige fettsamvittigheten snikende p. Jeg kjenner skiveprolapsene utvikle seg som en dominorekke nede i korsryggen, og reforkalkningene pipe i tinningene. Kolesterolet legger sin klamme hnd over meg, og lar meg forsvinne inn i dsen med en hnd i Holiday-dippen, og den andre i neseboret.

N har jeg i lange tider forskt roe ned samvittigheten min med at jeg tross alt skal begynne trene til halvmaraton over jul, og da kommer jeg nok til bli bde sunn, frisk, veltrent og ndsfrisk p null komma niks. Slutte ryke kommer kroppen min selvflgelig ogs til gjre. Men n i dag, sndag formiddag, lot likevel ikke samvittigheten seg roe ned. Jeg harket som en bryggesjauer der jeg l i sengen og tenkte p KOLS. Vondt i ryggen hadde jeg ogs, siden jeg hadde ligget fra kl. 19.30 - kl. 08.30. Dvs like lenge som min snn hadde lagt og sovet. I tillegg var jeg kvalm, og flte meg nesten litt fyllesyk, selv om jeg ikke hadde inntatt noen form for alkohol i gr. Jeg hadde bare ikke inntatt noen form for matvarer som kan klassifiseres inneholde nring i lpet av hele lrdag. Og inntaket av mer eller mindre biologisk materiale hadde oversteget en hver form for fornuft til tross.

Det var ikke annet gjre enn starte opp nyttrsforsettet litt tidligere en planlagt. Jeg brukte fire-fem timer til gjre meg klar til joggetur. Eller LPING som det skal hete n til dags. Jeg velger kalle min stil for jogg. For jeg ser for meg at det foregr i et lett luntende/vraltende tempo. Jeg vil ikke kalle det jeg holder p med for lping, med mindre jeg skal rekke bussen fr kl. 7 om morran, eller rekke lutsalget fordi jeg for en gang skyld skal p fest.

Fire-fem timer tok alts forberedelsene. Frst mtte jeg rett og slett forske bsje ut litt av all maten jeg hadde spist dagen fr. Jeg kunne ikke se at jeg hadde blitt noe feitere over natten, men jeg kunne kjenne at jeg var buktung. Akkurat som min kropp inneholder et slags sort hull der all maten kan gjemme seg til den er klar for komme ut igjen. Men det var jo en selvflgelighet at jeg ikke kunne drive jogge med 7 kg. smgodt, doodles og rmmedipp i tarmen. Ut skulle det. Heldigvis hadde jeg bde Pondus, Rutetid og Aftenpostens mnedsmagasin ulest og til disposisjon. (Jeg skjnner ikke folk som ikke leser nr de driter. Skjnner ikke! Jeg m lese p baksiden av dasspapiremallasjen, p vaskepulveret eller p sjampoen dersom jeg tilfeldigvis ikke skulle huske ta med meg lesestoff p dass.)

S var det p tide velge ut selve treningsantrekket. Her gikk jeg langt mer for "varm" enn for "heit". Mye ull alts, som jeg senere skulle angre p. I tillegg mtte jeg lage spilleliste, og laste ned noen kule treningsapper som jeg kunne registrere mine bragder p. Ogs mtte jeg bsje litt mer. Og leke litt med lego med smen. Og spise litt, siden jeg n hadde rukket bli sulten igjen etter frokost. Ogs mtte jeg vente til maten hadde sunket litt. S litt p Friends. Og endelig var jeg klar.

Det gikk overraskende bra. Lange, flotte steg, og vinden i hret. Helt til jeg s meg selv i et butikkvindu. Der kunne jeg se en framoverlent, overpkledd person med lua nede i ynene, som holdt p med kappgang. Jeg mtte alts gire opp tempoet litt. Og du slette tid, da kunne jeg kjenne sigarettene jeg hadde vrt bortp de siste ti rene i ndedrettssystemet gitt. Samt at ullundertyet gjerne var litt undig.

I og med at det var spass mange mennesker ute og gikk sndagstur, klarte jeg av en eller annen grunn holde tempoet oppe. Jeg kan oppdrive en enorm vilje dersom jeg innbiller meg selv at jeg kan bevise for ukjente mennesker rundt meg at jeg har full kontoll over oppgaven jeg er i ferd med utfre. Og med denne determinasjonen for ikke tape ansikt for Per og Kjellaug og de andre som var ute og luftet bikkjene sine, klarte jeg holde koken, runde etter runde rundt Liavatnet. Jeg kjente ledd og senefester skrike om kapp med bronkiene mine, og vannblemmene presse p. Svettelukten som etterhvert omga meg som en tett dis, fordrev de fleste hundeeierne vekk fra Flaktveits uteomrder, spesielt nr vinden tok tak og srget for at stanken fikk spre seg.

Jeg trodde et yeblikk at jeg fikk gleden av oppleve denne bermmelige "runners high", nr kroppen begynner produsere opiatliknende dop, slik at man ikke lengre kjenner smerten og kan fortsette lpe til verdens ende. Men s oppdaget jeg at jeg lp like bak en steuropeisk lastebil som guffet ut eksosskyer som garantert ikke ville passert i noen form for EU-kontoll dersom det ikke var slik at kontollren tilfeldigvis var blitt tatt p fersken til sengs med lastebil-eierens kone kvelden i forveien. Vi snakket alts mer om en CO2-forgiftning.

Nr jeg endelig ikke traff flere med hund, tok jeg til vett og sjanglet hjemover. Jeg hadde jogget mye lengre enn jeg burde, det kunne jeg tydelig kjenne. Det kjentes rett og slett ut som om noe var alvorlig galt, noe som slettet min drlige samvittighet totalt. "Dette m vre bra saker" tenkte jeg fornyd med meg selv mens jeg rullet sakte over plena for komme meg til inngangsdren.

Vel hjemme, inspirert som f, skte jeg opp flere programmer jeg kunne flge for komme i halvmaraton-form. Samtlige av dem kunne konstatere at jeg burde begynne meget forsiktig for unng skader, og trene opp sener og ledd gradvis til tle belastningen. Treningen skulle IKKE gjre vondt. "Flott" tenkte jeg, mens jeg letet etter noe verkty jeg kunne bruke til amputere beina over kneet slik at jeg skulle komme meg i dusjen.

Etterfulgt av den overnevnte oksesteken med sammenfallende familiefeide, kan jeg rolig konkludere med at denne sndagen overgr den forrige jeg blogget om i grad av RV.

Evig solskinn i et plettfritt sndagsliv

Litt av en sndag dere. Tenke seg til, i gr ble det inntatt alkoholholdige vsker i andre voksne menneskers samvr. Barna var trygt ivaretatt av ansvarlige mennesker i nr slekt, og verden l for meg og min manns utrente danseben. Og rkeben for den saks skyld. Ja det var riktig flott! I allefall den delen av kvelden jeg husker. For det er jo ofte slik med rusmidler, at det raskt kan fre til overdosering etter langt tids avhold. Et par duggfriske pils ga flelsen av at dette skulle g riktig bra. Mens verden ble meget uklar allerede et par cm. ned i duggfrisk nr. 3. Jaja, direkte ugly ble det vel ikke, i og med at jeg knapt holder meg vken til kveldsnytt. Kvelden ble avsluttet relativt lekent med kollektiv transport, og minimalt med flekker p tyet.

Morgenen derimot, not so mutch. Jeg vknet av at leppene mine var s fast sammenklistret med tennene mine, at det mtte 20 minutters bltgjring i dusj til for f lsnet sammenbindingen. Tungen fltes som en gammel, litt oppsvulmet lrsle, og yelokkene like tunge som gamle persienner der all mekanisme vandret heden p 80-tallet. Det andre jeg bet meg merke til der jeg kjempet meg ut av gravkammeret, var at lyset fra omverdnen som trengte inn i huset igjennom en glipe p 3 millimeter mellom vinduskarm og rullegardin, var like ubarmhjertig som laserstrlene kirurgen fjernet mandlene mine med. Jeg kunne formelig hre hvordan huden i ansiktet mitt knitret og spraket som bacon i glohet stekepanne, og kladsvetten sprutet som pissregn i Bergen en mrk novemberkveld.

Etter ha byttet lokalisering, fra sengens klamme favntak og inn i dusjen, nt jeg lyden av vannet og hjerneceller som dde. Jeg nt det fargerike synet av vrt 70-tallsbad som sirklet rundt seg selv, og trstet meg med tanken p at oppkastet mitt sikkert lett lot seg spyle ned i sluket om det skulle oppst en slik situasjon. Det som imidlertid fikk meg til avslutte hygieneritualet mitt, var tanken p forske spyle ned annet kroppsinnhold i dusjssluket. Jeg overfrte med dette mitt legeme bort p porselenet. Nok om det, vil gjerne mange av dere si. Jeg kan imidlertid melde om at det gikk strlende.

Frokost besto av enorme mengder vann, og alt flytende jeg elles kunne finne i og utenfor kjleskapet. Trsten begynte s smtt lindres halvveis nede i zaloflasken. Ellers brt jeg i meg r og stekt bacon, egg og flere hndfuller meierismr og Maldonsalt. Alt akkopagnert av Frasier, Friends og andre programmer som begynner p -F, samt fosterstilling.

Det var meningen dagen skulle brukes til tegne kjkkenlsninger p IKEAS kjkkenprogram. N kan du selv skape bildene i hodet av to 90-ringer som forsker laste ned et program designet for PC (eller knapt det) inn p en Mac fra steinalderen, med en harddisk som hres ut som den er fylt opp av grus. Det er vel gjerne den siste aktiviteten man br begi seg ut p med nerver som har blitt herjet med. Skap deg et bilde av at hele nervesystemet ditt er lagt utover stuegulvet. S srbart og blottet, nakent for selve verden. S inviterer du en vrkt geiteflokk inn i stua p vals og quickstep. Da har du klart gjenkape flelsen av slite med bde fyllanerver og dataproblemer samtidig.

Oppussing, fyllanerver og dataproblemer eg skjeldent vakkert krydder for samlivet. Da tiden kom for gjre utendrsaktiviteter ved lunsjtid, som oppsking av Mac Donalds og andre bedrifter med frityr, var stemningen heller anspent. Gemalen klarte kunsstykket kommentere at jeg fremdeles ikke hadde ftt lagt ut Sindres barnevogn til salgs p finn.no p vei ut av dren. Noe som resulterte i rhundets krangel i bilen. Da vi har el-bil, som er like lydtett som vegger laget av rispapir, var det mer enn n p sndagstur som lftet p yebrynene der vi fk forbi. Noen som sier at el-biler er farlige p grunn av manglende lyd? Ikke i vrt tilfelle! Da vi endelig ankom Mac Donalds, hadde jeg vrt igjennom hele mitt flelsesregister, og var gtt inn i en slags apatisk spedbarnsgrt. Det ble en runde til rundt byen, fr vi endte opp p Burger king i steden.

Etter mltidet kunne vi rolig sl fast at vre samlivsproblemer primrt hadde hatt utspring i lavt blodsukker.

Etter mange forske p fornuftige aktiviteter som husarbeid, og annet, mtte jeg sl fast at kroppen min hadde bde sett, erfart og flt bedre dager. Det var egentlig best bare innta horisontalen og vente p dden. Dden kom ikke, men husets avkom kom. De kom hjem fra et herlig opphold hos tlmodige, interesserte og energiske besteforeldre. Du kan kanskje forestille deg overgangen til slappe, halvdde, stinkende foreldre med innbitte smil. For husets 3-ring innbefattet dette at han nsket lfte stemningen ved i dag f gjennomfrt alle de gjreml han aldri ellers fr lov til. Han fikk ikke lov til det i dag heller, noe som ga oss gleden av r 2013s verste trassanfall. Jeg fikk truet med null lrdagsgodt s mange ganger, at gutten vil g pensjonsalderen i mte uten et eneste e-stoff dersom jeg faktisk gjennomfrer straffen, til ingen nytte. Hans kveld endte med at han naken, med en triumferende latter striket igjennom stuen, med mors private voksenlekety i hendene. Da ble det sengen. Og mors lekety fikk nytt gjemmested.

Jajamensann. 3-ringen har fremdeles ikke sovnet, og ligger inne i sengen sin p andre timen og skriker ukvemsord som "Bsjemamma", "prompefolk", "dumminger" og annet dypt srende materiale. Far i huset grynter fra sofakroken, og ser ut som den 7. far i huset med oluftfler og to lags ullpledd som en kokong rundt kroppen. Og jeg sitter her og lirer av meg personlig materiale til internett. Som jeg sikkert kommer til angre p i morgen. God kveld!

Oppgradering

Jeg er ektremt fornyd med meg selv. N snakker vi legeme, kropp, tr, armhuler, hele pakken. Jeg m legge meg ekstra tidlig p kvelden for bruke litt tid til bare ligge der og se ned p min egen kropp som ligger der og glinser i nattbordlyset. Jeg er s fornyd at jeg alltid srger for g/lpe i sakte film, for framheve kvalitetene p en best mulig mte. Jeg er s fornyd at jeg formelig kaster meg ut av sengen p morgenen for mte nok en dag i mitt eget nrvr. Jeg begynte faktisk sloss med meg selv en morgen i ren kroppsmisunnelse.

Men det har ikke alltid vrt slik, om det er noen av dere som har lest litt lengre ned p min omfattende, lange, hektiske blogg. Jeg har nemmelig ikke vrt s fornyd alltid. Jeg har nemmelig foretatt noen modifikasjoner, som jeg til daglig holder hemmelig. Noen tenker kanskje det er feil tukle med skaperverket. At man skal ta det man har ftt for god fisk, og lide seg igjennom et gledeslst liv, mens man holder seg i mrke kjellere og grter dagen lang. Jeg er selvflgelig helt uenig. Jeg har dog levd i skammen over ha skjult det jeg har gjort for omverdnen, og jeg er lei av stadig ta meg i rpe min hemmelighet. Jeg vil n derfor g offentlig ut med det, og kanskje jeg kan gi noen andre der ute en god ide til hvordan de kan bruke opp sine sparepenger, eller et nytt kredittkort p en bra mte.

Jeg satt en sen, mrk vinterkveld p gulvet p badet i det grelle lyset, og kunne ikke stoppe de flommende trene som veltet ut av fjeset mitt. Jeg hadde sett meg i speilet, og kunne slett ikke glede meg over synet. En bart s stri som den reneste granskogen, og en nese s stor som bare Barbara Steisand kan skilte med. Fflekker overalt, appelsinhud og celulitter, kviser og sorte ormer s langt yet kunne rekke. Drlig nde, skeive tenner, oppblst mage og skjeggstubber bde her og der. Ja, jeg holdt nesten p gi opp min drm om bli catwalkmodell der med det samme. Jeg hadde alltid tenkt at om jeg bare kunne pine meg ned en 40-50 kilo, s ville nok moteverden f ynene opp for skjelettet mitt. Jeg tror det kan ha gode kvaliteter. For hva er vel livet uten en plettfri kropp, tenkte jeg. Da kunne jeg likegodt bare forsvinne fra jordens overflate.

Hulkende styrtet jeg ut til min datamaskin for sjekke e-bay etter billige burkaer. "det er den ultimate lsningen" tenkte jeg, og trket ynene mine for bli kvitt mitt slrete blikk der jeg lot fingrene fare over tastaturet. Jeg m ha vrt spass grtkvalt at jeg ikke s hva jeg skrev, for plutselig kom det opp noe helt annet p skjermen. En diskret annonse, som helt tydelig ikke var helt stueren. Annonsen ld "lei av synes du ser dritstygg ut?". Det passet helt perfekt. Det var som om noen hadde sendt meg et tegn igjennom internettet. Med bare et par tastetrykk og litt mer enn et par penger, kunne jeg flykte fra det hele.

Noen dager senere dumpet pakken ned i posten. Jeg lp hjem og rev av pappen. Jeg kunne ikke vente! N skulle livet mitt virkelig begynne! Jeg koblet til ledningene, og satt dataprogrammet inn i dataen. Et par strmfrende kabler koblet til hvert sitt re, og jeg var klar. Det fltes faktisk mest som et kraftig rvespark. Hjerneoppgraderingen "Self-esteem 2001" som jeg hadde kjpt p e-bay var fullfrt.

Jeg kjente kanskje ikke noen umiddelbar virkning, men merket det da jeg sto opp morgenen etter. Jeg ifrte meg noen hotpants som jeg hadde liggende fra 16-rsalderen, samt en BH, og strenet ut for mte vinterdagen. Det ble den beste dagen i mitt liv. Borte var bekymringene og bilringer og strekkmerker. Jeg s bare en kropp Gisele Bunchen hadde vrt misunnelig p. Bena mine hadde brtt blitt to meter lengre over natten, og barten hadde blitt til en tynn, st dunbart som en hver formelig bevret etter stryke fingrene igjennom. Folk skrek etter meg p gaten, og jeg ble tilbudt flere hundre kroner for selskap. Sjefen mtte rett og slett sende meg hjem fra jobb fordi jeg fikk alle p kontoret til g helt fra konseptene.

Med litt trening, klarte jeg begrense meg noe slik at jeg tilpasser klesdrakten blandt annet etter rstid. Det rareste med hele opplegget er at det har fungert tilbake i tid ogs. Nr jeg gransker bilder av tiden jeg s ut som et sjlik som hadde paret seg med Helge Jordahl (beklager Helge, du br ikke bli kvinne), kan jeg ikke se antydninger til verken byller eller valker. Jeg kan n ifre meg shorts p sommeren, uten at en eneste reknute gir seg til kjenne. Jeg kan drite i leggbarberingen, og likevel g p SATS med kortbukse. Ja til og med svettelukten som innhyllet meg i 26 r har forsvunnet. Jeg bruker rett og slett minimalt med energi p opprettholde mitt utseende, og framstr likevel som den reneste glamormodell. I allefall i mine egne yne.

N venter jeg bare p oppdateringen "Nevermind 2.3" slik at jeg kan tale i store forsamlinger, s tror jeg at jeg skal gi meg der.



Ja jeg er litt av et syn. Beklager at det er litt drlig kvalitet, tok det med mobilkamera. Med en gammel mobil jeg hadde liggende. Mtte ut f nytt, snt stort SIM-kort og greier for f sltt den p, men det var verdt det.

Nyheter

Jeg satt her og koset meg og leste nyhetene p internett p sofaen i ettermiddag/kveld. Som vanlig fr jeg etterhvert en sterk hang til trykke meg inn p de banebrytende nyhetene om "Slik snudde rumpeinplantatet seg" og "Her fr ktingen seg en overraskelse". Nr jeg gr helt tom begynner jeg trykke meg inn p livsstilssakene. N har jeg plyd meg igjennom en hel del mennesker som har gtt opp eller ned i vekt, og har ftt strre muskler eller tykkere hr. Og at de som oftest m leve p en forferdelig diett uansett hvilken mte de nsker pvirke kroppen sin p. F.eks ren barkebrddiett om man vil ha smalere fingre, eller ren dressingdiett for f strre underarmer. True story; en kvinne som var gtt fra normal + til fitnessdiva skeier ut med "Fullkornsspeltlompe med kjttfyll". Skyt meg.

Ved surfe rundt i livsstilenes forunderlige verden lrte jeg foreksempel at den nye trenden i vr er bar mage. Vel og merke med avklipt pologenser til strutteskjrt. Jeg kjente p flelsen av at jeg skal ta p meg et slikt antrekk den dagen jeg gr inn i en kraftfull psykose. For feire min eksistens i en paralell dimensjon. Jeg lrte ogs at modellbyr i Sverige rekrutterer modeller utenfor spiseforstyrrelsesklinikker. Det var jo en veldig god id. S slipper de mase snn p modellene sine for at de ikke skal spise. Og de fr god rotasjon i portefljen sin etterhvert som anorektikerne fr hjertestans p catwalken.

S tenkte jeg at jeg mtte g inn p mer alvorlige tema, som lre meg stelle hret. Jeg klikket meg inn p en nyhetssak om forskjellige fletter. Dette var en optisk stimulerende journalistisk festopplevelse. Dette vil si en artikkel som besto av mange bilder av kvinner med fletter som var hentet p internett. Jeg skulle nske jeg gikk for journalisthyskolen en gangen jeg skulle velge hva jeg skulle bli, slik at jeg ogs kunne ha sittet slik og googlet forskjellige tema, og funnet bilder som jeg kunne sette sammen til en "artikkel". Jeg husker vi fikk kjeft p ungdomsskolen nr vi bare kopierte det som sto i boka, men n tror jeg vi gr mot nye tider. Jeg syntes likevel det var litt slvt at de ikke kunne ha gjort snn at bildene var ca. like store. Men flettene var fine de. Til tross for at de ikke var helt troverdige siden de var flettet i hret til tidligere nevnte anorektiske modeller. Vi vet vel alle at nr en 180 cm. hy kvinne bikker under 30 kg. blir det lite overskuddenergi til produsere hr p knollen. Jeg kan vel tenke meg at disse flettene mest sannsynlig var parykk.

Jeg liker da uansett hvorvidt jeg anerkjenner et stykke arbeid eller ei (med unntak av reparasjoner av f.eks mobiltelefonen min) uttrykke glede og begeistring for at folk tar seg til noe. Det er s flott se hvor mye greier folk klarer produsere. Om noe av den overskuddsenergien burde vrt brukt til noe annet, det fr noen andre ta seg av. Det gjr meg derfor dypt rystet at den frste kommentaren til denne ovennevnte artikkelen var "Fy faen s stygge fletter. Jeg blir kvalm".". Da gr det da an holde seg for god til skrive noe i det hele tatt. Tenker de onde menneskene bak kommentarfeltene i det hele tatt at det n mest sannsynlig sitter en "Charlotte" eller "Vida" p 23 r, blodfersk fra privat journalistskole og griner fordi hun har valgt ut bilder av stygge fletter til artikkelen sin? Hun var gjerne litt trtt der p morgenkvisten, og hadde tatt feil linse p feil ye, og s gjerne ikke s godt. Og var helt sikkert ganske lei av jobben sin, og har egentlig ikke s mye peiling p mote og snt. Men hun var n ndt til gjre dette likevel fordi hun skal hente ut lnn. Hun er jo trossalt ikke allverdens til journalist som bare har ftt jobb i en slags merkelig nettavis under VG som skal handle om mote. Hun ville jo bare at vi skulle ta litt bedre vare p tangvasene vi gr rundt med p hodene vre. inspirere oss til st opp et par timer tidligere om morgenen for gjre oss trendy fr jobb, og i samme ndedrag se ut som noen jvla idioter. Men hey, det er jo det haute couture handler om.

Jvla kommentarfolk! Journalisten sitter nok i dette yeblikk og trykker i seg helt vanlig taco uten fullkorn engang, og lar karbohydratene herje med hennes ellers s slanke kropp. I ren desperasjon og trst slenger hun sikker p ekstra ost, og avslutter festen med opptil flere biter sjokolade. Hun skal sitte der og holde inne fisen i hele morgen, ha s vondt i magen i de letrange jeansene at hun ikke engang kan ta p seg den nyklipte pologenseren sin. Hvem kan ha bar mage nr man er proppfull av tarmgass??!

Ren ondskap sier jeg bare! Steng ned kommentarfeltene! Alle burde heller g over til skrive blogg. Det er mye bedre og mer serist i tillegg!



Alle gleder seg til den nye moten med bar mage skyller inn over landet!

Sur sndag

Jeg kjente det p meg da jeg vkna i morres. Det vil si at jeg ble revet ut av min urolige, stressende drm om lekkasjer fra vaskemasinen av at min snn spyttet ut sjokolade i fjeset mitt. Han hadde vknet, og klatret opp i godterihyllen i skapet, og puttet et helt pskeegg (snt kvalmt med halvtrket sperm inni) inn i munnen sin. Dette fant han ut at han ikke klarte fordye, og valgte dele dette med sin sovende mor. Det jeg kjente var at dette kom til bli en snn dag der jeg er sur hele tiden.

Hodepinen banket taktfast bak pannebrasken, og det kjentes ut som om noen hadde klistret snne gele-innlegg til push-up-bh opp yelokkene mine. Dette frer til et slrete blikk, og motorikken til en levende dd. Jeg sjanglet opp i stua for finne en strre klokke enn den jeg har p mobilen, som jeg ikke klarte tyde, og fant ut at det faktisk var senere enn vanlig nr-dden st-opp-tid her i huset. Jeg burde derfor fle meg uthvilt og fin. Men i stedet fltes min kropp og min hjerne som at jeg har en diett bestende av tequila og benzodiazepiner. Jeg hadde knapt rrt e-stoffer kvelden i forveien engang, s jeg forsto ingenting. Jeg fikk vel og merke truet til meg 30 minutter med forstyrrende halvdupping foran Disney Junior, mens smen marinerte sofaen i baconost, og halvtygde skiver.

P ett tidspunkt m man bare la seg rive ut av koma, og dette inntreffer stort sett da barna i huset plutselig forlanger at noe skal skje. N. Plutselig skulle det kjres til pen hall, og jeg mtte konstatere at jeg ikke hadde dusjet p veldig lenge. Jeg mtte derfor i dusjen fr jeg kunne g utenfor dren. Slik at ikke resten av verden ogs skulle f mistanke om blandingsmisbruk i hjemmet. Dette frte selvflgelig til et bankende mas om at vi ikke kom til komme tidsnok. Noe jeg selvflgelig, med hyt blodtrykk, hadde konstatert for lenge siden der jeg sto med shampo i ynene.

Kort oppsummert foregikk resten av dagen ute i sterk storm og regn p hytrykksspylings-niv, inne i en duggende bil som stadig truet med fly av veien i stormkastene, inne i en fuktig gymsal sammen med 9000 barn, inne i et fuktig og tfis-luktende lekeland sammen med 90 000 barn, tilbake i en enda mer duggende bil, ventende inne i den duggende bilen med skurrende radio, med hendene nede i en vaskebtte, med hendene fulle av etsende varmt stekefett, eller hendene fulle av leker p vei oppi en lekekasse, som like raskt fant veien ut av kassen igjen.

En helt vanlig sndag med andre ord. Og hvorfor skulle disse helt normale situasjonene gjre meg s sur? Jeg vet ikke. Jeg bare kjenner flelsen som strler ut fra mageregionen. Nr samboeren som subber over parketten i tflene sine, gir meg et intenst nske om g til angep p tflene med tennene. Og ikke gi meg fr det bare er lodotter igjen. Nr jeg fr lyst til ta det ubrukelige bilsetet til smen, og med rennafartens hjelp kaste det over lavblokka nede i bakken siden det aldri er mulig f festet beltet p under 35 minutter. Eller nr jeg fr lyst til hente kjkkenkniven og skjre regntyet mitt i laser fordi det klistrer seg s jvlig til kroppen med en gang jeg tar det p. Jeg vil skrike til stemmebndene mine kryper ut av halsen og flykter til varmere strk fordi jeg ikke rekker bort til en ny dassrull der jeg sitter p dass. Jeg har lyst til ta alle klrne og gjenstandene og skoene som husets beboere (mest meg selv desverre) har spredt utover gulv og stoler i huset ut i hagen, og tenne p dritten med fjorrets tennvske. Det hadde jeg kanskje faktisk gjort dersom det var litt finere vr ute.

Jeg svarer innbitt p tiltale, og forsker ikke legge et avtrykk av mine sorte flelser i min tiltale til menneskene rundt meg. Men hvem tror jeg at jeg lurer? Jeg ser ut som han som spiller Adolf Hitler i Der untergang i trynet nr jeg fr et glimt av meg selv i et speil eller gjenskinnet i svetten i pannen til dem jeg treffer p. Jeg har derfor advart dem rundt meg om at jeg er sur i dag. "Ikke suicidal hper jeg" var et av svarene jeg fikk.

Neida, jeg er ikke suicidal. Men det kan hende at jeg kan skade meg alvorlig i et ukontrollert angrep p uregjerlige gjenstander en dag. Den dagen det revner fullstendig for meg. Og jeg blir lagt inn p en stille, lukket avdeling uten at de fr bendet ls den nye DVD-filmen mine hvite knoker klamrer seg fast i. Grunnen vet bare jeg. Og det er at det er spik, satans, forpult umulig f av den helvetes plastikken.

Der gikk dataen min forresten tom for strm, og jeg fikk ikke laderen inn i stpselet. Jeg fullfrer dette innlegget p mobilen, mens dataen min henger og lufter seg i toppen av grana i hagen.

Det aller, aller beste jeg vet (NOT)

Nyhetssaker som denne fr meg til grine som et barn. Tanken p at det skal kunne g greit ndlande et fly virker for meg helt absurd. Jeg hadde nok ligget i dyp skrekkoma med hvite yeballer bakerst i flyet, med neglene dypt boret inn i det lille foldebordet foran meg om jeg hadde vrt passasjer p dette flyet. Brannvesen og blikkenslagere hadde mttet rykke ut for sveise meg ls, og jhttp://blogsoft.no/index.bd?fa=article.neweg hadde mttet tilbringe resten av livet skjelvende med mitt eget kaffebord montert fast under neglene.

Jeg er s infernalsk redd for fly! Til tross for dette utsetter jeg likevel meg selv og mine nrmeste for denne transportmetoden alt for ofte. Senest i dag tok jeg og min snn frst et mikroskopisk Widere-fly fra Mo til Trondheim. Joda, fine flyforhold, klarvr og glede. Men nr man reiser i et fly p strrelse med et frimerke, fortoner selv nabopassasjerens fis seg som ddelig turbulens der man klorer etter flytevesten under setet med bde tr og rumpeballer. Og lande p Vrnes i Trondheim er jo alltid en sann glede. Jeg spr meg selv hver gang om det er s jvla vanskelig g inn for landing fra riktig retning for en gangs skyld. Hver eneste gang avslutter vi flyturen inn mot Trondhjem med venstresvingen fra helvete. Pilotene synes faktisk at det nok er helt OK behagelig for passasjerene ta en 360 med grab og frontflip fr vi hamrer landingshjulene ned i blankisen p rullebanen og hyler sidelengs inn mot gaten. Det setebeltet kan de stappe opp i rassen. Det hjelper omtrent like mye som ta p slips fr man skal ut kjre rallycross.

S skal man videre med SAS. Der alle ansatte har gtt med p faktisk betale 20 000 til arbeidsgiveren sin mnedlig for f fortsette jobbe i steden for motta lnn. Eller det vil si at jeg ser for meg at de har blitt truet med kniv slik at konsernsjefen ikke skal mtte selge en av sine tyve hyfjellspalasser og Rolls Roycer og heve mindre enn tyve mill i lnn hvert r. Joda, de ansatte der er helt sikkert helt stabile. Har sikkert ikke lyst til kjre alle flymaskinene til arbeidsgiveren sin inn i en steinete fjellside med en ond latter. Neida. (De er jo kjempehyggelige fremdeles, s noe m jo vre alvorlig galt).

I tillegg vet jeg at vi har en nedstigning over vestlandskysten foran oss. Etter en landing i Bergen har jeg ls og fin mage i flere mneder etterp. Faktisk full organsvikt i tillegg.

Joda, det var like luksurist og behagelig i dag. Jeg hadde ftt utdelt en kopp varm te i et rolig yeblikk, og denne teen fikk jo gleden av sprytes i et lvtynt lag utover tak og vegger i det turbulensen smalt inn mens jeg tviholdt p pappkoppen. Min snn sov merkelig nok rolig og fint under puten som om ingenting var p ferde, mens jeg bet av meg resten av neglerttene og ba til alle makter for mitt og Sindres liv. Maktene hrer meg stort sett hver gang, da jeg i dag, som andre ganger, miraklulst kan stavre ut av flyet og kysse bakken etter landing. Sindre fikk i tillegg omvisning i cocpit. Han kunne da hytidelig oppfordre pilotene til ikke kjre s fort. Han kunne ogs fortelle at det var strre risiko for krsje dersom man kjrte s fort. Ogs takket han pent for turen.

Jeg blir her en stund jeg. Nede p jorden. I sofaen, i fosterstilling.

Helvetes 2013

Ja, mange vil vel pst at jeg ikke har grunnlag for uttale meg om det nye ret bare 16 timer etter det begynte. Og for vre helt realistisk s blir det gjerne et r helt p det jevne der jeg bde skal lage mat, spise, drite, ta bussen, mke sn, falle p isen, ha leverpostei p skiva, knytte skolissene, pusse tenner, barbere leggene, ta ut av oppvaskmaskinen, se ut av vinduet, plante flasker, lukke garasjeporten, rote bort husnklene mine, bruke opp lnna mi, kjpe for dyre bukser, spise en hel pose cheeze doodles helt alene, skifte truser, oppleve at buksebaken revner fordi jeg skal tulledanse, kaste opp samt pusse nesen.

Men ret begynte med voksne bekymringer. Jeg brukte rett og slett store deler av nyttrsfeiringen til smugsjekke nettaviser for se om USA hadde lst sine konomiske utfordringer. Dette fordi jeg var redd for at forhandlingene skulle bryte sammen, og at prompelandets vanvittige gjeldskrise skulle f konomiske konsekvenser for resten av verden, OG DERETTER MEG OG MITT SINNSYKE BOLIGLN, og jeg s med dette for meg at min tid som huseier skulle bli svrt kort. Jeg la planer om hvordan jeg skulle takle tvangssalg av bolig og bil, og hvordan jeg kunne forsrge meg selv og familien p barkebrd i en gamme oppe i fjellsiden. Jeg kan vel konkludere med at katastrofeangsten min ikke har noen grenser, og at det er enkelte som ikke br eie egen bolig. Snn som meg. Jeg kommer til g inn i katastrofekoma om renta ker med et halvt prosentpoeng. Jeg kan ikke engang regne ut hva et halvt prosentpoeng er.

Takk for meg, og et godt og stabilt rentemessig 2013. Og ikke la meg begynne p svineinfluensaen....

Hva gir du meg?

Nyaktig samme situasjon. Sitter p bussen midt p natten etter en lang reise, og der er han igjen; musikkmannen. Denne gangen heavy-metal-smurfetortur. Denne gangen full klikk, knuste vinduer, opprevne seter, blod, trer, full alarm, tvangstrye og store spryter rett i skinke mi. God natt!

Jeg beklager.

Ble et litt illsint innlegg i gr kveld. Huff, stakkars gutt. Ikke bare hadde han utolig stygge sko og musikksmak, og en sveis som sikkert skulle simulere Lars Vaular, men som endte opp med se ut som en sykdom i hrsekkene, dongerivest og et ptatt tfft uttrykk i ansiktet. S endte han i tillegg opp med f en svetteluktende, trevt kvinne med fett hr opp i trynet som en usjarmerende lemen med gjennomvt boblejakke (Vt boblejakke lukter tfis). Han gikk i allefall av bussen, og det var jo egentlig alt jeg ville. Eller, egentlig ville jeg bare at han skulle la meg hive mobiltelefonen hans ut av bussen. Jeg tror han kunne ha vrt i stand til takke meg om noen r for at jeg reddet livet, stilen og hrselen hans.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan oppdra min snn til ikke g i denne stil-fellen? Jeg vil gjerne verne han fra nesten 30-r gamle kvinner med hyt blodtrykk og et aggresjonsproblem. Skal vi sporenstreks bestille oss billetter til det amerikanske kontinent, og ske oss inn i et Amish-fellesskap? Jeg har godt anlegg for skjegg, s det skulle ikke vre noe problem. Eller skal jeg ske mot fastlegen eller det illegale marked etter noen knallharde benzodiazepiner, og la bde blodtrykket falle og barnevernet stake ut kursen for vr framtidige skjebne? Begge alternativene koster en del penger og investering av tid, s jeg fr bare sette i gang med spare.

Som jeg har vrt inne p fr, s er det ganske oppe i dagens lys at jeg har et aggresjonsproblem. De av dere som allerede har lest om dette her inne p bloggen, og som ogs leser f.eks nettaviser, kan med trygghet lese videre. Dere er vant til gjentakelser til det kjedsommelige.

Aggresjonsproblemet mitt henger svrt tett sammen med, jeg vil ta det s langt som kalle det en slags symbiose med mitt konstante, indre stress. Jeg skulle gjerne likt treffe den personen som kan det stresse bedre enn meg. Jeg tr pst at jeg kan stresse mer enn de aller fleste i samfunnet. Jeg har funnet min desidert sterkeste side. Gi meg hva som helst, og jeg kan mane fram diar og magesr p no time! Er melka i kjleskapet blitt sur? herre jesus kristus navn!!! Nr i helvete skal jeg f tid til kjpe ny? Hvordan i alle dager skal jeg f dette klemt inn i min tettpakkede tidsplan??? Hvordan skal jeg klare f denne melka med meg hjem, nr veska mi er full, begge armene er opptatt, og det helt sikkert ALDRI KOMMER TIL LA SEG GJRE UANSETT! Og ikke minst; hva i alle dager skal ernre meg og min familie fram til melken p ny er erstattet?? Jeg kommer til f skjrbuk, bli innlagt, miste jobben, ingen vil vre venn med meg lengre fordi jeg ser s skjrbukete ut, familien min sier meg opp og stryker meg fra familietreet, Jens Stoltenberg kommer til fordmme meg p nasjonal TV og vinne valgkampen med et lfte om at jeg skal bli forvist fra landet for aldri kunne komme tilbake. Jeg kommer til ende mine dager Med Joshua og Tjostolv i Kongolansk fengsel. Spist av mine egne katter som jeg blir plagt til dra med meg i en ryggsekk til evig tid fordi jeg ikke hadde mer melk til dem.

Glemt betale telefonregninga? Mye det samme som over. Det ender alltid opp med at jeg mister jobb, venner og familie, samt blir spist av katter i Kongolansk fengsel. Og ikke fr jeg sitter der og har gnagd fingertuppene mine, leppene mine og det indre av mine kinn til en blodig kjttdeig mens jeg har sett livet mitt, ikke blir spilt i revy, men blitt spilt i fast forward framover i en slags grusom framtid, klarer jeg lsrive meg fra elendigheten. Om jeg da sender meg selv noen beroligende tanker? Neida, jeg finner noe annet stresse over. Det er alltid noe som ikke fungerer helt som det skal.

Jeg nsker meg en liten rugekasse med fin temperatur og luftfuktighet der jeg kan legge fra meg hjernen min med jevne mellomrom. Det hadde vrt utrolig deilig.




Til deg med den moderne sveisen p 6-er bussen

Klokka er kvart over tolv, jeg har reist i hundre timer i strekk og har skikkelig vondt i hodet. S vondt at det kjennes ut som gulrtter er i ferd med presse seg ut av panna mi.

S tar du der borte retelefonene dine i rene og sveiper i gang det jvla iPhone-rlet ditt p full pinne s hyt at det skrangler i rutene. Det hres sikkert jvlig bra ut i de tinnitusbefengte blomklrene dine. Men for oss alle andre HRES DET UT SOM SMURFER SOM BLIR BRENT P BALLENE AV SIGARETTER!

Hallo p do din gamle sjokolade.

Ja, n er jeg rystet til grunnvollene. Hvorfor er jeg ikke p toppblogger-lista? Ikke har jeg ftt noen invitasjon til snn blogg-awards heller. Det m vre noe som er feil! Jeg og min generasjon, og den etterflgende generasjonen etter min i enda strre grad, har jo ftt inn med morsmelkerstatninga at man kan f alt gratis her i livet. Hvorfor jobbe og slite nr JEG ER S UNIK OG INDIVIDUELL OG FLOTT at jeg skal f alt opp i hendene uten gjre noe for det?? Jeg m bare sykemelde meg med det samme. Dette blir for hardt for meg takle.

Men frst tenkte jeg skrive litt om det. Med denne bloggfrekvensen p opptil flere innlegg i ret br jeg f en invitasjon til blogg-awards. Ellers klikker det helt fullstendig for meg, og jeg kan komme til skrive noe om det bde p facebook og Tviter. Vent litt, jeg har jo ikke snn Tviiiter-konto. Jeg skjnner jo ikke brra av det. Og ikke kan jeg si noe gy med f ord heller. Ordene venter ut av meg som verkebyll-materie, litt planlst og gjerne i feil rekkeflge. Det kan kanskje forklare hvorfor jeg holder meg unna politikken. Eller, om jeg skal vre klinkende rlig s er det som holder meg unna politikken min bunnlse latskap. Jeg satt her og s p bildene av regjeringen her om dagen (s p bildene faktisk, for jeg gidda jo ikke lese noe med tekst og snn) og da slo det meg hvor til de grader uopplyst jeg er. Jeg skal til lese om ting jeg brenner for, men s dukker det plutselig opp en nyhetssak om en hund som hjelper eieren sin med trke seg i rva, eller at Aylar har ftt operert p seg et tredje bryst og har en grankvist i baken, og vips der gr tiden. Jeg kan forvrig vanvittig mye om Aylar, eksepsjonelle kjledyr og fotballfrue.no. Samme helvete med papirutgaver av ting. Med ett har jeg brukt tre kvarter p finlese reklameinnstikket fra Coop OBS. Selv om jeg ikke har noen intensjoner om stikke opp der med det frste.

S for summere det hele. Jeg hisser meg opp over bde det ene og det andre. Jeg synes for eksempel at det kunne vrt innfrt gratis kollektivtrafikk p flekken. Ogs kunne de ha sprengt vekk alle parkeringsplassene i sentrum og ftt kirurgien til hjelp for stappe de digre SUV-ene til folk opp i rvva p dem. Og vips, der hadde vi ftt bedre luftkvalitet, null k og glede, velstand og lykke. I allefall for meg som str og rtner s innst inn i helsike hver jvla morgen klokka halv syv med en trtt to-ring og venter p en buss som aldri kommer fordi folk sitter og ruger p knekkebrdene sine alene i bilen sin p hundrevis i tallet slik at bussen aldri kommer fram. Som igjen gjr at jeg bruker en og en halv time til jobb. FOR DET ER JO MEG DET ER SNAKK OM HER, MEEEEG! Jeg vil at alle skal ta hensyn til bare meg snn at jeg fr et knirkefritt liv som gr p skinner (ja for hvorfor ikke bygge en bybane opp til huset mitt her? Jeg skal rydde plass i hagen!). I tillegg slutta jeg ryke (snn i hverdagen i allefall) her om dagen, og forventet at jeg med det samme skulle kunne lpe opp trappene uten et eneste astmatisk lunge-hyl dagen etter den frste rykfrie. Men neida, jeg hoster fremdeles slimklumper med en slik konsistens at jeg henger opp bilder med det. Faen heller, jeg kan bygge et hus med det lungeslimet. Jeg hadde til og med tord ta et fly som var satt sammen av flegmaen som ligger i neven min etter en skikkelig hostekule. S gikk det opp for meg at jeg jobber p Danmarksplass. Det mest forurensa og traffikerte krysset nord for Bombay. Jeg m ta opp den rykinga igjen. CO2-en og nikotinen og blsyra forhindrer i allefall at jeg trekker ned kvikksvet og de andre tungmetallene fra asfaltstvet og eksosen nr jeg beveger meg utenfor drene p jobb. Lsningen p problemet? SUV i rv.

Men dette ble jo ingen oppsummering. Det jeg ville si er at jeg er alt for drlig til sette av tid til sette meg inn i sakens fakta for at jeg faktisk kunne ha fungert som en dugandes debattant. Jeg leser overskriftene og hopper rett til konklusjonen, ogs lager jeg et eget egosentrisk univers til forklare min virkelighet ut fra en slagt fragmentert faktabase i mitt eget hode. Jeg tror ikke jeg er alene om gjre det p denne mten. Jeg tror vi er en slapp gjeng. Men da er det vel gjerne evolusjonens gang. Vi fr for mye innputt fra omverden hele tiden at hjernen ikke makter ta inn mer. Og da begynner man sortere det mest lettfordyelige for kunne ta inn mest mulig av informasjonen.

S for at dette innlegget ikke skulle bli for tungtfordyelig (Jeg hadde i allefall hoppa glatt fra overskift til bilde og tenkt, "kan du for helvete skrive det du har p hjertet uten bruke s jvla mange ord".) s legger jeg ut et bilde her nederst. Tatt helt ut fra sammenhengen seff.

Dette var forvrig det frste bildet jeg fikk opp da jeg Googlet "bilde" og har flgende kommentar; "Skjev horisont delegger et ellers flott bilde".

Les forvrig denne nyhetssaken...(joda, leste bare overskriften, og ble inspirert til skrive dette blogginnlegget)

Jaddah


Dagens outfit; SportsBH fra fretex, hvit singlet fra klesskapet, bar underkropp og crocks.

Klarer ikke helt bestemme meg for om jeg skal f for "midtstilt" eller "venstrestilt" tekst. Vet jeg skal holde meg unna "hyrestilt". Det er forbeholdt arabisk. Tar gjerne en kjapp "vote" p det. Vet ikke hvordan man kjrer snn "vote", men dere kan gjerne sende meg en "SMS" om hva dere synes er best for yeeplene.

Jeg har ellers vrt en tur i Tyrkia siden sist. Hyggelig land. Jeg fikk kjpt meg en dunk frityrolje som jeg levde p under oppholdet. Lettere gjre det snn s man slipper spise all den pommes fritsen.

Ellers s har min snn lrt seg si "salmonellarelatert diar" og river ned provoserende politisk og religis propaganda nr han snubler over dette. Han planlegger ogs sin to-rsdag om et par uker. Blir stripping, fatl, fyrverkeri og diamantsmokker har jeg fanget opp nr han har sttt i telefonen. Jeg derimot skal vie dagen til lage et lite alter der jeg skal ofre sm godsaker for vise min takknemmelighet for at kroppen har en fantastisk evne til regenerere. Hvem skulle tro at jeg kom fra det med livet i behold der jeg krestet ut et menneske fra en av mine smalere kroppspninger for to r siden. Og at mennesket ble over gjennomsnittet oppegende i tillegg.

N skal jeg legge meg over p siden og feire stille at jeg fikk satt p oppvaskmaskinen her i sta. Er s varmt ute her i Bergen at jeg stort sett bare rekker g p do, kle p meg og Sindre, fr vi skal legge oss igjen. Det gr ikke s raskt med andre ord. Jeg er ikke skapt for fart, i allefall ikke i 30 varme.

Dagens rett


Dagens rett bestr av Pasta de parma som jeg blandet ferdig i kjelen i gr kveld. Men s rakk jeg bare koke den halvferdig fr jeg kom p at Pasta de parma smaker ballesvette. Dette vet jeg fordi jeg levde av Pasta de parma for rundt ti r siden da jeg gikk p videregende, og fordi jeg kan ha vrt i befatning med ballesvette. Ikke frivillig. Jeg reiste imidlertid ut til en venninne i gr kveld og tvang henne til ernre meg i ett dgn, fr jeg kom hjem igjen og fant kjelen med Pasta de parma stende p kokeplaten fremdeles. Varmen slo jeg selvflgelig av i gr, og det var dumt for ellers kunne jeg ha hatt ferdig middag til da jeg kom hjem. Jeg tok en kjapp vurdering, og fjernet fluene, fr jeg satt p plata igjen. Ogs fant jeg noe gammel sushi-laks i kjleskapet som jeg surret hardt i stekepanna. Tenker at alle bakterier blir drept om man bare steker ting hardt nok i nok smr. Det hele smaker faktisk veldig bra. Jeg tar tran og Sanasol til for vre sikker p at jeg har ftt i meg noe nring.

Pakken med bind er med p bildet fordi den sto der da jeg skulle ta bildet, og for illustrere at jeg har ftt mensen alt for tidlig i forhold til 28-dagerssyklusen min. Jeg kan derfor spise alt. Jeg mtte holde meg selv i nakken for ikke plukke opp en halvspist Snickers fra gata i stad.

For veie opp for dette ekle innlegget, avslutter jeg n med at jeg har vasket badet og kjkkenet slik at alt forutenom maten min er hygienisk og rent. Jeg har ogs ftt svar fra Johnny Depp om at han gjerne nsker ligge med meg fr han blir for gammel, og han kommer snart p besk. En av disse to siste setningene er jug.

OMG, JEG LIKER PLUTSELIG MAJONES!

Da m jeg nok endre den teksten til hyre (eller venstre) der -----> Blir jo helt feil nr jeg har skrevet at jeg har kraftig aversjon mot det. Jaja, jeg regner med at alle har sittet bevrende, slevende, grtende og forventningsfulle i pvente av nytt innlegg p denne bloggen. Helt utrolig at jeg tjener en million i mneden p dette. Er bare helt vanvittig hot reklamere p denne bloggen. Jeg fr blant annet oppdrag i reklamere for forskjellige produkter, og fr dermed bde massasje og sykt masse esker med penger sendt hjem til meg. S i dag skal jeg ta for meg dette toalettpapiret jeg har benyttet i noen r n. Det fr med seg skitt og lort p en tilfredsstillende mte, og suger ogs opp urin dersom du tar deg en dry snurr rundt hnden fr du frer den ned mot genitalia.

Ja akkurat denne rullen har jeg myket litt opp slik at jeg ikke blir sr i baken nr jeg har en snn dag der det blir noen runder p ramma. Lykke til, papiret heter "Toalett" og har grnn etikett. Rundt 20,- pr. pakke. Holder en uke-to for mindre husholdninger.

Jeg skal ogs viderefre outfit-bildene mine da jeg fikk en helt overveldende respons sist. Jeg tror det var en eller null som kommenterte, og det betyr at hundrevis ble helt satt ut av glede, inspirasjon og glede da de s det. Faen, der brukte jeg "glede" to ganger, men skitt au. Kom ikke p flere ord.Lue fra "Barnehuset", lodden jakke fra en grft, sykkelsko og sorte tigths som er gjennomsiktige i baken. Jeg er klar for fest og fanteri.

Hrte forresten at Johnny Depp var single, s n skal jeg vie resten av kvelden til skrive et brev der jeg overbeviser han om at han ikke kan g i grava uten ha ligget med meg.

Nytt p shoppingfronten

Jeg mtte bare ta en liten bloggpause. All denne oppmerksomheten ledet meg rett i veggen. Jeg begynte tenke p barndommen min, og de gangene jeg bare fikk i meg 6 is p 17.mai, alle traumene. Herregud...n nr antallet flgere ligger under en milliard kjenner jeg meg sterk nok til forfatte et nytt innlegg. Bare ikke forvent for mye av meg, for da gr jeg rett i veggen igjen. Vurderer pen kjkkenlsning slik at denne bermte veggen kan unngs i framtiden. Bare synd jeg leier og ikke eier leilighet. Fr heller begynne se meg for nr jeg romsterer rundt her hjemme.

Jeg har vrt og handlet. Jeg kan se en kende (eller ganske konstant) tendens til poste bilder av hva man har gjort av nye innkjp p forskjellige blogger. Jeg tenkte jo jeg m flge med i tiden og forvente effektivitet p lik linje med det beste i utlandet, s da kan jeg jo slenge meg p. Jeg kjpte en fisefin regnjakke her om dagen. Den er brun, og holder meg trr fra ca. knrne og opp til haken, for s holde meg trr igjen fra rundt pannen og ned til baksiden av lrene igjen. Jeg kunne ha lagt ut et bilde her, men g ut i gangen klokka 12 p natta for ta et bilde, lete etter overfringskabelen til dataen, laste dritten ned, for s plages med f lasta opp det drlige bildet tatt med blits som framstiller fargen helt feil, nei det gidder jeg ikke. S dere fr lage akkurat det bildet inni hodet. Jeg kan imidlertid stille med noen illustrasjonsfoto av andre ting jeg har handlet i dag. Jeg kjpte blandt annet en rd paprika jeg er utrolig fornyd med. Mulig jeg kutter den opp og spiser den allerede i morgen.


Jeg har ogs gtt til innkjp av et par squash og en frekk oppvaskklut.

Ddsfornyd!

Jeg tenkte slenge p noen ukvemsord om den hytiden vi n gr inn i. Folk blir alltid s merkelige i fjeset nr jeg tar dette opp "face 2 face" s jeg velger gjre det over internett i steden. Jeg har lagt merke til at det er en god mte spre sine meninger om sttende ting p. Julen kommer mot oss som et slags verkefylt sr. Huff, det var kanskje ta litt vel hardt i. Men jeg har ikke sansen for denne hytiden. Det vil si, jeg liker bde kose meg med familien min, med god mat, og alle de hyggelige lysene og TV-programmene og marsipan og mandariner. Men jeg kjenner stressnakken setter seg allerede midtveis i august. Ikke det at jeg gjr s himla mye fr julen setter inn, men mer fordi jeg fler jeg burde ha gjort s mye. Det er alle disse menneskene som jeg elsker og er glade i, og tenker p hver eneste dag, som jeg fler jeg svikter noe s jvlig dersom jeg ikke skaffer riktig presang, sender kort i tide til, eller eventuelt glemmer sende kort til i alt stresset. I tillegg s har jeg ikke nok penger til skulle materielt sett vise dem hvor mye jeg setter pris p dem. Og p toppen av det har jeg en gryende flelse av at de ikke trenger alt mkka jeg sender til dem, og at jeg egentlig bare belaster dem ytterligere med gi dem enda en helvetes salatbolle som trenger en plass i hjrneskapet. I tillegg s skal ting ordnes. Jeg m bare se det i hvityet, jeg er ingen ordner. Jeg har ikke ordning p ting. Jeg skriver lister som jeg roter bort, og glemmer nr jeg skal ha dem med i butikken, s uansett hvor organisert jeg forsker vre ender alt med en slags improvisasjon fra helvete nr jeg str der og kaldsvetter og kjenner at jeg har drukket for mye kaffe og har overtrekk p konto. Julegardiner p kjkkenet har jeg, og jeg har tenkt jeg skulle stryke dem i tre r p rad n. De henges sikkert opp med fjorrets vaskeskrukk i r ogs. P vrangen, og stiftes opp fra gulvet. Jeg tenkte til og med vaske huset skikkelig fr jul. Ser meg selv st ruset p salmiakk, med kraftige brystsmerter rundt midnatt lille julaften mens jeg forsker microfibre vekk stekefettet fra kjkkenskapene mens jeg fantaserer om sette fyr p hele dritten. Igjen, leier leilighet, ikke noen god id.

Jeg gleder meg til romjula jeg. G rundt og sose i flere dager, og fle at livet er helt tomt. Hva i alle dager skal jeg gjre n? Det eneste som str p agendaen er stvsuge under det billige juletreet i stua femten-seksten ganger om dagen og levere julegavepapiret til gjenvinning. Hva n? Spise p de tyve kiloene med mandariner man har kjpt til man oppnr den riktige konsistensen p diaren etter fettsjokket p julaften. Lade opp til nyttrsaften som man i underbevisstheten ser for seg kommer til bli den helt syke festen, selv om man ikke har planlagt noe spesielt. I fjor feiret jeg nyttrsaften ved se "Dawn of the dead" og spise et og et halvt kilo waldorfsalat i min egen stue. Det var egentlig riktig s koselig, og jeg flte meg rimelig god og mislykka som menneske. Til tross for at jeg store deler av natten satt med puppen ute og s p et fullkomment stykke menneske som jeg selv hadde produsert.

Nei n kom jeg i julestemning dere! Lykke til med shoppinghelvetet de neste to mnedene!

Kroppen

Tiden har kommet for bevege seg inn p dette flotte organet. Kroppen. Ikke det at det er noen som har bedt meg om det, ei heller er det noe jeg har lovet mine milliarder med faste lesere, men jeg har likevel bestemt det. S snn fr det bli, og det som er i mot er en idiot. Eller bare ikke videre interessert i kropp, og det er da forsvidt helt i orden. Jeg er da, som mange andre medsstre og brdre, over gjennomsnittet opptatt av dette med kropp. Av den enkle grunn at jeg ble fdt inn i denne verden utstyrt med et fyldig sett komplekser. Disse har utartet seg p forskjellige vis, og formert seg kraftig som rene har gtt. Jeg har mang en gang sittet i lotusstilling mens jeg har messet taktfaste, rituelle rop og stnn over et kar med salvie og geiteavfring, og filosofert over hvorfor det har seg slik at vi kvinner kan virke som om vi kvinner er utstyrt med badevekten i den ene hnden og en Nutrilettbar i den andre fra naturens side. De som klarer riste av seg sidde remediene under oppveksten, eller ganske enkelt slapp unna, er meget heldig. For det er unektelig en tung byrde dra med seg som en ihjelkjrt elg igjennom livet.

Jeg m jo innrmme at jeg blir forbanna p meg selv. Spesielt nr man tenker tilbake p at man grt sine modige trer som 13-14ring og klep i imaginrt magefett, og jogga som en helt for bli slank og fin. Jeg hadde samme hyde som jeg har n, men veide ca halvparten. Og misforst meg rett, jeg er en slank kvinne i dag. Hva var det som hadde pnet kraniet mitt og tmt endetarmen sin der mens jeg sov?? Hvor fr vi det fra?? Paradise Hotel blir en litt for billig lsning p dette mysteriet spr du meg. Det m jo vre noe vi har i oss. En slags feilutvikling, et feilskjr i evolusjonen. Om man gr naturen i smmene burde det ideelle vre legge seg opp til bli blfeit, for da hadde men hatt noe tre p i trange tider. Det m jo vre derfor vi har en slik unektelig trang til krafse til oss p andre omrder i livene vre. Er det hele bare basert p pfugl-symdromet? At vi konkurrerer om ta oss bra ut? Nr vi da er inne p dette med ta seg godt ut kan jeg jo ta en rask opptelling p hva jeg har konsentrert mitt selvhat om de siste 27 rene; La oss begynne nederst p denne reisen i skammens legeme....ftter. Sammenklemte tr, og manglende negl p lilleten. Hrvekst p tr og vrist. Kraftig hrvekst p legger og lr. Synlige blodrer p bena. Fotballegger. Tynne legger. Uskulpturelle knr. Strekkmerker p lrene. Gnisselr. Stor rumpe. Liten rumpe. Cellulitter. Appelsinhud. Nupper. Kviser. Ryggfett. Magefett. Fdselsmerker. Kort rygg. Ukvinnelige former. Sm pupper, hengepupper, usymmetriske pupper, store pupper, skjelyde pupper, hrete pupper, bleke pupper, rare pupper, melkespreng. Kort hals, lang hals, skjev hals. Dobbelthake, trippelthake, kvisehake. Lang nese, skjev nese, store nesebor, trr hud, fet hud, sre lepper, bart, fdselsmerker, kraftige yebryn, for tynne yebryn, store yne, trtte yne, mannefjes, utstende rer, hudormer, hr p armene, fdselsmerker under armene, nedbitte negler, blodrer en sprytenarkoman hadde ddd for (eventuelt av), tynt hr, tykt hr, fett hr, trt hr, blondt hr, sort hr, kort hr, langt hr, stritt hr, pistrete hr. Lista er umennskelig lang, lengre enn dette. N mangler jeg i tillegg en negl p min venstre lillefinger etter et hrete mte med smekkls. Herrejemini, jeg nsker meg en spesialdesignet hndburka.

Note to self; IDIOT!





Megaklikkings!

(Surmelk, p grensen til sint)

Jeg begynte gruble p noe her i dag. Det gjelder det bli snn innmari forbanna for ting, noe jeg mtte konkludere med at jeg ofte blir. Grunnen til at jeg begynte gruble p dette var at jeg ved hjelp av min pulsklokke (oooo...jeg har pulsklokke liksom, den sossetreningsrva. Den e skikkelig gammel s det s) fant ut at jeg holdt en gjennomsnittspuls p 120 hele veien fra Haukeland til Ytre Sandviken fordi kollektivtrafikk og uomtenksomme mennesker gjr meg s inderlig provosert. Det ene avlser liksom bare det andre. Om dere n klorer dere fast i sofaputene fordi dere lurer p hva nyaktig som provoserer meg, kan jeg alltids komme med et par eksempler. (Det er ikke dermed sagt at dette br provosere alle, det er trossalt bare jeg som har et slags helseproblem begynner jeg forst.)

Det ta buss med barnevogn er en ny epoke av mitt liv. Det gjr all transport til en liten ekstra utfordring, ikke bare fordi det er trapper i alle busser (Norge bryter med eget lovgrunnlag i og med at dette diskriminerer handikappede fra nesten all kollektivtrafikk) men ogs fordi man kontinuerlig m tigge folk om vise hensyn. Gi plass, flytte seg, ikke sitte p vogna og s videre. Det skal sies at de fleste er fantastisk hjelpsomme. Det var til og med en diger fyr som bare tok hele vogna og bar den inn i bussen for meg en dag. Jeg ble helt sjokkert, og meldte han sporenstreks p Verdens Sterkeste Mann-konkurransen og bakte han en diger rullekake. Men s er det s mange som har tatt av seg hodet og oppbevarer det i anus, som aldri lfter blikket og ser sine medmennesker. Det er faktisk teknisk umulig siden ynene ogs befinner seg i endetarmen. N er det ikke stakkars lille forsvarslse meg som fr kjenne mest p denne skavanken, for de lar sine late rumper og egosentriske kropper fysisk ignorere kvinner med fem barn og fjorten handleposer, 98 r gamle menn med ett bein, og 4-ringer som m reise alene til barnehagen. De str midt p gulvet og nekter flytte seg. De tar det siste ledige setet selv om de bare skal reise ti meter. De trykker sin velfylte ryggsekk inn i den benskjre ryggraden til pansjonisten bak seg. Finnes det noe bak meg? Nei, det eneste som finnes er det jeg ser, alts mine egne tarmtotter.

Da var den ederen og den gallen spilt. Jeg beklager, jeg har faktisk ikke et s negativt menneskesyn til vanlig. Jeg synes faktisk menneskene rundt meg er riktig s fisefine og vakre betrakte. Men nr jeg tar kollektivtrafikken blir jeg til et monster. Jeg skriker til bussjfren fordi han bremser s brtt, og ber fjortiser om f beina ned fra setene. Herregud....jeg ER faktisk et av de menneskene med hodet i anus, gone very, very bad! Jeg har et problem! La meg utdype dette mer.

Da jeg s hadde overlevd bussreisene uten skalpere et eneste menneske, s jeg det som lurt gjre noen innkjp fr jeg gikk hjem. Da jeg kom ut av butikken ser jeg ( herregud, ynene mine!!!) en godt voksen mann (45+) sitte i en bil (av finere merke og rsmodell) med tanker om nyte en slags yoghurt i beger. Han pner begeret, flekker av all embalasje, pner bildren, og du gjetter det, kaster dritten ut p bakken p parkeringsplassen utenfor butikken. For s lukke dra igjen og stikke skjeen ned i massen. Jeg skreik mitt villeste primalskrik! Tok opp spla og viftet det utenfor vinduet p bilen hans mens jeg framfrte ndse-hndbevegelser ved hodet mitt uten videre interesse for sjfren. Jeg kastet spla i sppelkassen som befant seg en og en halv meter i fra oss, og masjerte hjemover. Det jeg hadde LYST til gjre var pne bildra og banke yoghurtlokket inn i trynet p han mens jeg taktfast messet at hans egen mor desverre ikke er sydd fast p kroppen hans, og at det herved er hans medmennesker som m plukke opp dritten etter han. Jeg ville rett og slett g fullstendig bananas og rive av skinntrekket p setene i bilen med tennene, og pne panseret for s drite ned i motoren p bilen. Hva betyr egentlig disse fantasiene? Burde jeg vurdere sterke medisiner?

Noe m gjres. Da jeg snakket med min mor i telefonen en stund etterp klarte jeg fremdeles ikke legge dette bak meg. Pulsen banket taktfast i panna mi, og jeg kjente det strammet i brystet. Det kan ikke vre et bra tegn. Jeg tror mine omgivelser og min kropp hadde satt pris p at jeg fant en metode for roe meg noe kraftig ned.

Men hvorfor blir man s sint for alt mulig? Hva er logikken bak det? Jeg hadde skjnt det dersom jeg var ndt til felle gauper med bare nevene for f familien min, men jeg bor derimot i en smekkrikt land og har alle mulige luksusfasiliteter rundt meg til en hver tid. Jeg burde ikke ha noen grunn til vre i konstant alarmberedskap. Har jeg rett og slett undertrykt mine primalinstingter for mye? Er det p tide at jeg tar en klle med meg ut i naturen for sloss litt for livet mitt? Og joda, jeg har prvd yoga. Blir like sint p bussen hjem.

Jajamensann, n er dere advart. Sppelplukkingsdagen p barneskolen (den fr 17.mai) har visst satt dypere spor i meg enn i folk flest. Til mitt eget forsvar er jeg ikke voldelig i mitt skitsinne. Mot gjenstander ja i aller hyeste grad, men jeg kunne nok aldri ha krysset den grensen med folk. Med mindre de gjr unevnelige ting mot barn, da br de holde seg veldig langt unna. Dere andre m gjerne komme tett, tett og nrmt innp meg. Jeg liker den fysiske kontakten. Det er derfor jeg ikke kjper egen bil.

Om gjre ting man ikke tr.

Jeg tror jeg levde veldig mange av de frste rene i livet mitt uten gjre ting jeg fant skumle. Noe som resulterte i at jeg syntes flere og flere ting framsto som skumle. Som for eksempel ringe offentlige instanser eller ta kollektivtransport.Og som dette bildet illustrerer s var vel kanskje akkurat det ganske fornuftig. Denne redselen for ting spredde seg til vre redd mennesker som var fdt fr meg. Alts eldre mennesker, men det spilte ingen rolle hvor mye eldre, bare de gikk p et annet klassetrinn over meg p skolen. Fullstendig isnende angst. Hva skulle man si til disse vise eldre? Hvordan skulle man te seg? Jeg forskte holde meg lengst mulig unna. Mange ganger kunne jeg fungere riktig s bra sosialt helt til vedkommede var s uheldig avslre sin alder. Om denne var et r eller to unna min egen frte det til full kortslutning i skallen min.



(OMG...de er faen meg skumle ass!)

Videre ble jeg redd for sosiale sammenkomster, da fester der flere p min alder (eller gud forby, eldre enn meg) var samlet. Jeg forsto rett og slett ikke hvordan jeg skulle fre min egen kropp rundt. Jeg ble enormt redd for mtte prestere noe foran noen, da for eksempel fortelle en vits eller en historie. Jeg ville helst bare holde min munn og sitte stille, men samtidig var jeg fryktelig redd for bli glemt.

Takket vre den tidlige alkoholdebuten min fikk jeg da likevel gjort masse teite ting sammen med mennesker p bde min egen alder og eldre. Selv om det gjerne frte til at jeg var hundre ganger mer redd etterp, s fikk det meg da littegrann framover her i livet. S er det da den gyldne middelvei da, der man m passe p at det ikke nettopp fr motsatt effekt. Som en advarsel til dere millioner av unge og lettpvirkelige som daglig leser bloggen min, alkohol er bde vanedannende og smaker hestepiss. Og du kan risikere drite deg ut, bokstavelig talt som f bsj i buksa, om du inntar for mye.

Mange andre ting var jeg ogs redd for, som gjre ting sammen med foreldrene mine p offentlige steder, svetteringer, kaste opp, brann, lste drer, kviser p morgenen som jeg ikke oppdaget fr jeg var kommet p skolen, bart og yenbryn, bruke lue, og etterhvert det bli tykk. Jeg kunne nok ha forsynt Kina med elektrisitet i et lite tir med all den energien som gikk med p skjule/unng/forebygge alle mine angster. Men p et eller annet merkelig vis begynte de slippe taket, en etter en. Akkurat som om hjernen min begynte sl seg av. Plutselig en dag s hadde ikke alder noe si, og jeg begynte se p svetteringer som et naturlig fenomen. Jeg begynte foretrekke kollektivtransport, og oppskte situasjoner der jeg sto mest mulig ensom og forlatt i et mest mulig fremmed land, helst uten pass og penger og srget for miste flybilletten. Jeg ringer daglig til offentlige instanser, kanskje bare for f tiden til g, og kviser er det morsomste jeg vet. Jeg har gtt p merkelige idrettsgrener, festivaler og orgier alene, og synes ingenting er s forfriskende som et flunkende nytt arbeidsmilj bli kjent med. Og jeg er alts kommet til det punktet der jeg lurer p om det har gtt for langt. I morgen skal jeg nemmelig st foran 40 mennesker og smekte kroppen min til latinamerikanske rytmer, selv om jeg aldri har kunnet lokke selv den fulleste mann med meg hjem med mine hakkete og stavrende dansesteg. Kanskje jeg snart slutter vre redd for fly ogs?

Jeg er i allefall fornyd med at jeg har barn som jeg kan gjre flau i all overskuelig framtid. Hva ellers har man egentlig foreldre til?

Midtsommersdrm



Her er jeg da jeg prvde g tur i dag. Jeg er s jvla lei av denne rstiden. Hstvinterprompevr (en blanding av hst, vinter og vr) er det verste som finnes. Men disse treffsikre og slitesterke betraktningene leder meg inn p noe helt annet; Hvordan man alltid mangler evnen til sette pris p det man har akkurat n. Neida, jeg skal ikke omvende dere til kristendommen eller en eller annen spr sekt, ei heller forske omvende dere til den evige positivismen. For det m jeg rlig innrmme at jeg ikke har troen p. Verken det ene eller det andre. Men jeg satt her og s ut av vinduet mens jeg bante s murpussen dalte fra taket og syntes noe s innfernalsk synd p meg selv, ogs kom jeg p hvordan det var bo i nord- Norge, noe jeg forsvidt har gjort en ti-tolv ganger lengre enn jeg har bodd her i syden. Spesielt et par erindringer fremstr som LSD-hallusinasjoner nr jeg tenker tilbake. Det kan neppe ha skjedd. Men det har jo det, og n sitter dere sikkert der og vibrerer p stolen (eller i sofakroken sammen med familien) etter f vite hva som kunne ha vrt s grusomt. Uansett tenkte jeg skildre noen hydepunkt fra nord under her.

Den aller frste kjreturen jeg skulle gjennomfre i mitt liv fant sted rett etter jeg hadde tigget meg til frerkortet. Jeg hadde ftt/arvet/tigget meg til en eldre Toyota Camry, og kunne verken fylle bensin eller regulere setene. Men jeg bestemte meg likevel for kjre fra Troms til Finnsnes. Jeg tror det er meningen det skal ta mellom to og tre timer kjre denne strekningen. Min far ringte grtkvalt og forskte f meg i fra det i og med at det var februar, snen l tungt, og det var meldt full storm. Jeg hadde attptil bestemt meg for at kjreturen skulle foreg p kvelden. Sta som et gammelt rugbrd satte jeg meg inn p leopardsetene og kjrte i vei, sneiet en bensinpumpe, og brukte 30 minutter p plassere bilen nrme nok til f inn bensinen. Og ca en mil utenfor Troms viste det seg at vrmeldinga stemte p en prikk. Veiene ble omgjort til speil med Zalo p, og det regnet s mye at jeg faktisk mtte ut og se for ha sikt. I tilegg hadde bilen min 1000-meterslanglys, og jeg hadde slett ikke ftt inn teknikken med sl de av og p. S jeg lot dem bare vre p, noe som helt sikkert frte til flerfoldige uttforkjringer den kvelden.

Midt i Lavangsdalen, den mest de strekningen i hele Skandinavia, forsvant vindusviskeren p frersiden. Den fly avsted utover myrene med et stormkast, og jeg tror jeg kjrte i fem minutter fr jeg inns at jeg faktisk ikke s noenting. Da bar det ut i stormen grinende mens jeg fortvilt forskte f ls den andre vindusviskeren for flytte den til rett side. Den var selvflgelig rustet fast. Men mens jeg sto der og grt i hvit, gjennomvt skjorte og stive brystvorter, stoppet det en snill taxisjfr. Han kastet seg ut i stormen, og fikk byttet viskere fortere enn svint fr han falt i grfta. Det siste jeg s fr jeg kjrte ivei var at han hadde funnet det eneste gjrmehullet nord for polarsirkelen.

Da jeg hadde kommet halvveis hadde jeg ogs kommet til innlandet. Her var vret langt bedre, og jeg kjrte i meg en plse med alt og fastslo at resten av turen kom til bli plankekjring. Og da jeg begynte kjre oppdaget jeg at det var NATO-velse og kolonnekjring helt til Trondheim. Turen tok tte timer.

Jajamennsan. Det var likevel ikke dette som var vendepunktet, drpen og spikeren i kisten for mitt liv som nordlending. Det var da jeg sto i full storm med slaps til armhulene og forskte skifte et punktert dekk p bilen som jeg ikke fikk start p p det nest mest de stedet i Skandinavia. Og skulle forske rekke jobb.

Ja n burde jeg vel ha klart ta med tilstrekkelig sammen til komme meg de tredve meterne bort til butikken, men nei. Jeg pberoper meg retten til syte og klage og bli her inne under ullteppet.

Hvor i faen blir den jvla tiden av??




Her flger en liten liste som jeg (kanskje fordi jeg har innovertiss?) fler jeg br flge. Utad streber jeg selvflgelig bare etter en brkdel av disse tingene, men jeg fr likevel en sterk, indre drlig samvittighet for alle de andre tingene jeg aldri rekker gjre;

Sunn mat, faste mltider, hjemmelaget middag

Ryddig og rent hus, system og orden og pynt

Rettferdighetssans og positivitet til livet og det det bringer

Flge opp familie og venner med kort, hilsninger, telefoner og besk

Flge opp egen familie med de dype samtalene, fotografering og annen dokumentasjon

Flge opp seg selv med klippe tneglene, trene, f orden p hret

Vre en dedikert arbeidstaker som stiller opp p mter, dugnader, er godt forberedt og organisert

Vre opplyst og oppdatert p hva som foregr i verden, flge med p nyheter, sette seg inn i konflikter

Vre bevisst p milj og gjenvinning, spare p ressurser

Den jvla personlige konomien

Joda, det er helt sikkert en hel del flere ting som kan fyes til, som ta seg bra ut, vre en god sexpartner, vre kul og kunne masse om musikk, litteratur, kunst og funfacts, (for ikke spille i band, det har jeg lyst til!) kunne lage mat, vaske vinduer, stryke gardiner, bake brd og annen husmordritt, men jeg maktet bare ikke lage listen lengre. Poenget mitt er bare at jeg rett og slett IKKE HAR NOK TID! Nr i helvete skal man sitte p sofaen og se p Dating i mrket??? Og selv om jeg kutter ut bde Dating i mrket og Dr.Phil s rekker jeg likevel ikke gjre nesten noen av disse tingene. Jeg skriker ut et primalskrik av desperasjon, og sker hjelp der ute hos dere som bde er kule, sexy og har det s fint hjemme. Hvordan? Finnes det en pakt med djevelen jeg kan inng? Snakker vi narkotika her??

For dra et godt eksempel; Jeg sto opp svrt lenge fr den frste fuglen engang tenkte p fise i morres. Jeg begynte dagen med brdf meg selv og dem rundt meg, ta ut av oppvaskmaskinen, brette klr, sette p en ny vaskemaskin, dusje meg selv, kle meg selv og dem rundt meg, suste til byen for gjre et rend som slett ikke lot seg gjre (hvordan i helvete fr man betalt noe til utlandet???!!!) kom hjem igjen for sette igang brdfingen igjen, tok ut av oppvaskmaskinen igjen, fiksa p kjkkenet, rydda i stua, forskte rydde p badet, forskte lage sunn og god barnemat som smen syntes smakte dritt, fikk dritten inn i fryseren i kokte glass, hrte p radio hele tiden men hrte ikke nyhetene over blenderbrket, skiftet drittbleie, la sneipen til sove, tenkte s at jeg har en hel deilig halvtime p slappe litt av og kanskje prve betale de der greiene til utlandet igjen. Men s kommer jeg p; jeg m jo lage middag til meg selv ogs. Og vi har egentlig ikke barnevakt nr jeg skal p jobb i kveld snn at samboeren m kombinere jobb og hjemmeliv p en intrikat mte. Ikke ser det ut til at jeg fr sneipen til kys i vanlig tid i kveld heller for han sover plutselig mye lengre enn vanlig. Det betyr i tillegg at jeg mest sannsynlig ikke fr sove noe srlig i natt heller. I tillegg er jeg ikke helt klar for jobb i kveld heller, og jeg skulle ha gtt igjennom bde det ene og det andre. Og i tillegg kjenner jeg at stresset gjr snn at jeg m veldig p do. Og n sitter jeg her og skriver masse tull i stedenfor prve gjre noe med det.

Til tross for alt dette er skittentykurven fortsatt full, oppvaskmaskinen er ogs full, det er fremdeles ganske rotete i stua og p badet, og det er p tide trke stv. Igjen. Jeg har fremdeles ikke ftt betalt det der til utlandet, og slett ikke ftt bakt brd. Og det blir nok neppe noen sunn og balansert middag p meg. Jeg fr bare improvisere p jobb, og den sexen? In your dreams.






Harmoni

Kjenn hvordan den indre roen senker seg over sinnet, og hvert nervefiber i kroppen faller p plass.

Menstruasjon

Tenkte jeg skulle se ut tema fra mitt indre liv her for dere i dag, noe som bare kan lede til at jeg skal fortelle at jeg har ftt mensen tilbake. P deres hyre side kan jeg erindre at jeg har reklamert med min 28-dagers syklus, men jeg har alts n hatt en 440-dagers syklus i steden. Da betyr det at man fr en skikkelig jvlig en, forutenom fdselen som oppsummerer all menseverk som man har samlet opp p 9 mneder, sammen med blod og grr. Det gledelige ved at mitt forplantningsorgangsystem er tilbake i vanlig gjenge er, nei ikke at jeg skal ta det i bruk, men at jeg fikk brukt mitt flotte mensebeger. Det fungerer helt upklagelig, og jeg fler at jeg bde kan danse salsa, lage taco og g p ski i hvite tights om det skulle friste. Faktisk i barrumpa ogs, men det er mulig det kan vre straffbart. Jeg har ogs ftt klemme flotte, hissige kviser og koset meg med bde fett hr og fet panne, samt spist en pose micropop og en pose Smash. Sitter n her og vurderer om jeg skal rive i en pose til med micropop, men er litt i tvil om hvorvidt jeg br utsette meg for all den strlingen fra microblgeovnen. nsker ikke risikere forstyrre min 28-dagers syklus n som den er oppe og gr igjen.

Noe som flger med menstruasjon er hormoner og emosjoner. Jeg begynte tenke en hel masse p katten siden jeg var sammen med den sist jeg hadde menstruasjon. I allefall min tredje siste. Katten er nemmelig blitt pkjrt, og den er i skrivende stund kremert og mest sannsynelig blitt gjenfdt som et menneske i Norge. Dette har jeg analysert meg fram til siden den var s uhyre snill og grei, og at man fortjener f et godt liv med muligheten til bli enda snillere og greiere ved en eventuell gjenfdsel. N skal jeg ikke pst at det beste livet er som menneske i Norge, men utfra meg selv, det blir vanskelig snakke ut fra noen andre gjenstander, dyr, organismer, individer eller insekter p andre steder, er det veldig fett vre akkurat det. Jeg har allverdens muligheter til gjre noe stort for verden, til utvikle meg mot det maksimale av mitt potensiale og vre i ett med min sjel, mine omgivelser og verden som n organisme. Men sannheten er at jeg ikke klarer kildesortere rett engang, og i tillegg kjper jeg alt for mye dritt. P toppen av det hele er jeg stadig vekk den drittsekken mot mennesker rundt meg. Snn som i dag da jeg ble skikkelig aggressiv p et fremmed menneske som gikk midt p fortauet foran meg. Selv om min fornuft fortalt meg at det bare var hormonene som snakket, og at jeg kom til komme fram kanskje bare ett og et halvt sekund tidligere dersom jeg kunne komme meg forbi dette mennesket, manet mitt indre fantasiliv fra de mest groteske bilder p metoder for f personen til holde hyre eller venstre side av fortauet for all overskuelig framtid.

Katten er i allefall dd. Det er n ganske lenge siden, tror det hele skjedde i oktober eller november (livet har p en mte vrt litt tkete etter det) og det var en skikkelig grusom dag. Denne fantastiske katten som hadde bragt meg s uandelig mye glede, kjrlighet og latter. Kanskje den rett og slett hadde blitt slitt? Hvilke andre grunner den skulle ha til plutselig styrte ut i veien vites ikke. Men en ting er sikkert, og det er at den faen ikke kunne ha blitt drept momentant dersom bilfreren hadde holdt fartsgrensen p 30 kilometer i timen, som er blitt fastsatt p en strekning p rundt 200 meter nedenfor vrt fisefine borettslag. S jeg har herved konkludert med flgende; katten har nok hatt det fryktelig vondt, og bilfreren har nok kjrt i minst 70, og jeg kommer til srge for oppfre meg like bedritent som deg kjre bilfrer (og drikke like mye cola og sitte p min bakende i en overdrevent senket bil med tkelys resten av mitt liv slik at vi fr et bortimot like langt livslp) slik at vi kan f gleden av bli gjenfdt p samme, kjipe sted. Og da, DA skal jeg love deg at dersom dette stedet for eksempel er India, s skal jeg SPISE KUA DI!



(Ja hold godt fast p Dagros din svette rvsprekk)

Meg, meg, meg. Et dypdykk i egen navle.

Siden vi er p tur inn i navlens r 2011 som markeres i hele den vestlige verden, tenkte jeg det var p tide ta en skikkelig titt inn i min egen. Faktisk i mange land som f.eks Norge er faktisk navlen allerede blitt sett mye p i rene som har vrt, og vi kan se tegn p at dette kommer til fortsette vre status i mange r framover.

Om du, min kjre leser, med dette tror jeg skal beskrive det lo som samler seg i min tidligere forbindelse til min mor, da kommer du til bli skuffet, eventuelt svrt lettet ettersom du leser videre i teksten nedover siden.



(det er IKKE dette det hander om)

Det handler om metaforer, og i denne forbindelse om g i seg selv. Eller rettere sagt; konsentrere seg om seg selv. Jeg har rukket bruke opp en knapp fjerdedel av mitt liv (Joda, jeg har sluttet ryke og akter bli minst 110 r gammel. Eller...jeg tar vel kanskje en i ny og ne, men det tror jeg faktisk bare har en positiv innvirkning p kroppen min som fr holde immunforsvar og lever i konstant alarmberedskap og bekjemper litt kreft hele tiden.) og det er kanskje p tide forske gjre opp en slags status. En liten oppsummering. Vurdere hvilke omrder man br jobbe litt mer med framover, og hva man kan si seg snn noenlunde fornyd med. Joda, jeg vet man aldri skal slutte utvikle seg, men det m da vre enkelte ting man ikke trenger utvikle riktig s kraftig absolutt hele tiden. Litt sporadisk intervalltrening br vre tilstrekkelig. Men det er alts blandt annet disse omrdene av meg selv jeg skulle likt f fram i lyset.

Man fr vel kanskje begynne med begynnelsen. Barndommen husker man ikke s mye fra, og uansett er det vel mest biologi og sosialisering som rr fram til man begynner n en viss hormonell alder. Da begynner man s smtt ta seg selv i nakken og innser at man faktisk har et visst ansvar for at omverdnen har det ok. I allefall noenlunde. Dette frer ofte til kronisk forvirring og aggresjon, noe jeg kan erindre at jeg gikk igjennom. Jeg var et srgelig syn i mange r. En forpint, innbitt, og rimelig selvsentrert mrk liten skapning som brukte veldig mye solarium og hrspray. Men grunnen til dette har jeg forskt analysere meg fram til. Jeg flte rett og slett ikke at jeg hadde s mye by p, og misforsto dithen at jeg trodde det hele vile st og falle p hvordan man tok seg ut. Tomme fraser man kunne lire av seg og tff eyeliner. Jeg fikk liksom ikke noe av dette helt til heller, s det var mye svette og foundation. Jeg misunner fremdeles disse flotte unge menneskene som fr det til, og makter balansere og snuble seg igjennom denne mrke delen av livet uten mtte brenne bilder og dagbker i gldende skam i ettertid. Men hvor vil jeg hen med denne sentimentaliteten? Det lurte jeg ogs p et yeblikk fr jeg hentet meg inn igjen. Inn i framtiden. Ntiden, og en mer satt kvinne i egen sofa, i lnt stue, men med hele tre brdristere. Hvordan har jeg opparbeidet meg selvtilliten til anskaffe hele tre brdristere? Veldig enkelt; det er ved hjelp av fantastiske mennesker som jeg har vokst opp med, truffet og gjerne har i livet mitt fremdeles. Skjnner lite av det daglig, hvordan en lort som meg kunne ha snn flaks med omgangskrets og familie. Perler for vortesvin sier jeg dere. Men vr s snill ikke skift mening, jeg forsker s godt jeg kan fortjene dere.

Jeg har alts allerede kommet til den slutningen at jeg har opparbeidet meg mer selvbevisshet. Og hva legger jeg egentlig i det? Jeg gikk grublet p tur her fra Rema 1000 i stad, og kom snn delvis fram til at jeg tror mye har med at man fr en evne til anerkjenne hva man ikke er s flink til og hva man faktisk er ganske flink til. Da jeg var 16 syntes jeg alt bare var en grt. Enkelte ganger glemte jeg at jeg var flink til g og snakke til og med. Flaut, jada i massevis! N vet jeg derimot at g og snakke, det kan jeg ganske godt. Og det fles deilig kunne fre det inn i den grnne, fine permen snn at det kan g automatisk. (N sikter vi til fre stemmebndene i bevegelse, og kontrollere decibelnivet, ikke det som faktisk blir sagt.) Det er rett og slett mange ting som kan finnes i den grnne permen. Jeg er for eksempel ganske flink til lse opp stemningen dersom det er litt snn trykket, spent stemning i rommet. N er jeg ogs desverre ogs ganske flink til lage drlig stemning, s det oppveier kanskje hverandre litt. Jeg er ikke flink til ringe gamle venner som jeg ofte savner, men jeg er ganske flink til vre rlig om hvorfor, i allefall for meg selv. Jeg blir kjemperedd av det. Redd for at vedkommede ikke skal synes jeg er s veldig kul lengre, og at vi skal finne ut i den pinlige stillheten i telefonen at vennskapet ikke lengre er snn som det en gang var. Da er det bedre sirkle rundt telefonen som en hyene, og beholde de fine minnene om hvor enormt kule vi var da vi var sammen. N snakker jeg alt for mye om bleier og hjemmekontor til at latterkrampene sitter lst. Jeg lover jobbe med dette framover.

En annen ting jeg er ganske flink til er virke lite selvhytidelig utad. Min kropp og mine kroppsfunksjoner er n en gang det jeg har, og det skal man ikke vre redd for vise verden. Men jeg er desverre ogs ganske flink til rasere klesskapet og grine som en bortskjemt unge fordi jeg ikke har noe ha p meg som ikke gjr at jeg synes jeg fr dobbeltrumpe nr jeg skal i selskap. Men det er jeg flink til holde kjeft om. N skal det nevnes at en gang jeg var p nachspiel da jeg fremdeles ikke hadde blitt tjue r var jeg p do og tisset og kom i skade for slippe en fjert. Da torde jeg ikke g ut fra badet p nesten en time fordi jeg var s redd for at noen p festen hadde hrt det. I dag vet jeg at alle er s sveiseblind p nachspiel at ingen hrer en fjert fra badet. Og ikke bryr jeg s mye om at jeg fjerter lengre heller, for det gjr Johnny Depp ogs. Og jeg synes det er riktig s kjekt at vi har noe til felles.



(Skilt ved fdselen?)

Nei n fr det vre nok. Jeg skal heller g inn lese litt om hva som skjer i Kairo og Australia for yeblikket, s fr det bli lenge til navlen igjen kommer i fokus. Det fr vre nok at jeg markerer denne kroppsdelen ved i det hele tatt ha opprettet en blogg. Jeg tenkte jo egentlig bare lage en link til legge ved CV-en som jeg leverer med arbeidssknadene mine for tiden snn at jeg slipper g p jobbintervju, men n glemte jeg jo helt fokusere p mine styrker innenfor sosialt arbeid s det fr bare vre det samme. Jeg lovet ingen fullfrt selvransakelse, den fr fortsette i de neste hundre r. Det er det negative ved bli voksen. Kanskje man bare skulle ha fortsatt med den grten?

Mote

Har forsttt det snn at det er meget populrt med slike moteblogger. Man tar flotte bilder av seg selv, og beskriver det man har p seg. Derfor har jeg valgt gjre det samme for trekke ytterligere millioner av nye lesere til denne allerede gldende bloggen.



Her er jeg klar for g inn p kjkkenet. Gleder meg sykt. Har p meg T-skjorten "Hest" fra Trond`s klesskap, tights fra Bjrn Dhlie, tfler fra Nesnalobben og matchende veske fra Rema 1000. Om noen vil lne er det bare sprre. Ingen fr lne, men det er da ingenting klage syte over.

Zuperstor hugz & tungkiss <3<3<3

Les mer i arkivet Januar 2017 November 2015 Januar 2015
hits