Planleggingsdag

Tjolabing! Det tar litt tid for meg å bygge opp noe å formidle, jeg må innrømme det. Ikke kan jeg love at jeg har noe vettig å komme med nå heller, men det tenker jeg dere er vante til.

Nytt år, nye kjøttsår! Jeg ligger her på sofaen med magen full av burger og filosoferer over hvorfor jeg alltid finner ut at det er planleggingsdag i kommunen dagen før. Men jeg trøster meg med at det er bedre enn å finne ut av det mår man står der foran en låst dør i barnehagen med puls som kjennes i øyeeplene og et gråtende barn under armen. Det er med andre ord planleggingsdag i morgen. Fant jeg ut for fem minutter siden.

Nå kan jeg fortelle at jeg har planleggingsdag i dag selv. Der for har jeg ikke vært tilgjengelig for verden. Jeg har hatt på pysjamas og beveget meg særs sakte. Jeg har bare inntatt rødlistet ernæring og forsøplende media. Og jeg har filosofert over livet, døgnrytmen og personligheten min. Jeg har landet på at det finnes forbedringspotensiale. Kun når det kommer til døgnrytmen min. Så i følge mine egne forsetter for det nye året så skal jeg være i seng om tyve minutter. Men det ser altså også ut til at forsettet mitt ryker på første forsøk, for jeg har egentlig ingen intensjoner om å legge meg om tyve minutter. Jeg har heller ingen intensjoner om å legge fram klær til alle og pakke veska mi slik at morgenen går som en dans på roser. Ei heller noen planer for å sjekke at det ikke har kommet mugg på brødet slik at frokosten er spolert når vi står opp. 

Nå kan jeg dessverre ikke se inn i framtiden, men jeg er ganske sikker på at jeg også i morgen kommer til å slumre vekkeklokka i mellom 20 og 40 minutter slik at jeg må hoppe over dusjen. Jeg er også ganske sikker på at jeg bannende kommer til å famle rundt etter like sokker på et mørkt soverom. Jeg kommer også mest sannsynlig sent på jobb som vanlig.

Jeg har også en gryende mistanke om at jeg også neste gang finner ut at det er planleggingsdag litt i seneste laget og ikke har noen god plan på lager.

Godt nytt år folkens! Eller...godt mye det samme som i fjor, og det funker jo på et vis det også.

Når livet går i mot deg....

Nei nå er det sannelig på tide å hanke inn noen sponsormillioner igjen her. På høy tid med et nytt innlegg fra denne kanten. Lærte et sted at man måtte ha litt fengende overskrifter for å gjøre sånn at ingen dør av kjedsomhet. Så dagens tema er når man kommer ut av flyt-sonen, når alt går på tverke, i motsetning til når alt går bra. Tenker den satt!

Jeg har en mistanke om at jeg kan la meg rive med en smule når noe ikke virker. Og det som er enda kjipere er at når først en ting ikke virker, så kan du ta deg i ræva på at det kommer mer faenskap. Man kan faktisk kjenne det på seg allerede før man slår opp gluggende på morgenkvisten. De dagene man kjenner at øyeballene helst vil hoppe ut av skallen og reise på ferie. Hemoroidene er litt mer hissige der bak en vanlig og man har fått et sånt munnsår inni munnen som gjør vondt bare man tenker en positiv tanke.

Da vet du samtidig at lyspæra har gått på dassen. Og at småen har slått av varmekablene før han la seg. Det er også tomt for tannkrem i tuben og til tross for gårsdagens iherdige klesvaskinnsats finner man bare de pløsete, tynnslitte bomullstrusene fra HM som alltid har dradd seg opp i hakket. Sannelig er det ikke mugg på brødet også og man har selvfølgelig ikke tatt opp nytt brød fra fryseren dagen før. Fremdeles er pulsen sånn passe og det er fremdeles fornuftige nivåer av magesyre på gang. Men rundt en halvtime seinere når blodsukkeret virkelig stanger mot null, man kommer på at man har glemt å ta på deodorant og man sloss med beltene på bilstolen med en ettåring som forsøker å bite alt som rører på seg, da begynner man virkelig å kjenne at man lever. Det er omtrent da all vett og forstand forlater min kropp og jeg ender opp med å skrike så uforståelige ukvemsord at mine forskremte naboer tror det er nyoppstartet svartmetall som pumpes ut av garasje nummer tre. Ungene er heldigvis så opptatte med å skrike til hverandre at de sjelden plukker opp nyeter til vokabularet sitt. Og de gangene det skjer skylder jeg bare på gubben eller barnehagen.

Disse dagene vet du også at printeren på jobb har bestemt seg for å ikke finne driveren, eller er fast bestemt på at her må det bestilles gul toner før noen får gjøre noe som helst annet fornuftig. Det pleier å sammenfalle ganske elegant med at det er noe som haster veldig som skal skrives ut. Det er i disse stundene mine kollegaer fortvilet skriver sinte brev til kommunen om at åpne kontorlandskap på ingen måte fungerer optimalt. Om det så skulle skje at jeg endelig får skrevet ut disse viktige papirene som så klart må omsettes så fort som overhode mulig, aller helst en time før, ja da bare vet man at stiften har kjørt seg fast i stiftemaskinen og at det bare er sånne monsterbinders igjen.

På denne tiden begynner blodårer framme i pannebrasken min å briste som micropopcorn og jeg svetter på neseryggen. Jeg er så sint at det gjør vondt i håret. Jeg vil helst legge meg ned på gulvet og svime av med vilje. Mangelen på deodorant begynner virkelig å gjøre seg gjeldende, og hemoroidene og bomullstrusene begynner å bli riktig nære venner.

For å trøste meg selv kan jeg alltids minne meg på at det kommer til å være en bil som bestemmer seg for å få motorstans i Fløyfjellstunellen rundt klokken 15.30 slik at jeg får rikelig med tid i bilen til å roe ned i totimerskøen på vei hjem. 

Straks mandag nå dere....



En kommentar om Fotballfrue...

....hahahahaha NOT! 

Skal skrive om min tannhygiene i steden! Eller rettere sagt en hendelse jeg har brukt månedsvis på å bearbeide. Et slikt traume at jeg ser stygge bilder flimre for mine øyne om jeg blinker sakte. Og nei, det er ikke synet av det som var igjen på tanntråden min den kvelden jeg endelig bestemte meg for å ta en tørn.

Neida, dette inntraff uken etter fødsel. Joda du leste rett, en uke etter at jeg hadde maltraktert mit skritt. Jeg gikk fremdeles rundt som en hjulbeint cowboy med dårlig feste i hoftene, og større bleier enn det skal være mulig å få presset opp mellom beina. Jeg slet i tillegg med en surklende og saftig bronkitt som hadde kommet snikende på under forløsningen, og hostet opp disse grønne sprettballene som i løpet av svangerskapet hadde blitt mitt varemerke (noen bør ikke slutte å røyke). Og vi må ikke glemme å nevne den konstante, silende svetten og disse lekkende brystene. Jeg var rett og slett inne i den desidert styggeste uken utseendemessig i hele mitt liv. Jeg kommer garantert til å se hundre ganger freshere ut når jeg sitter og leker med mitt eget inkontinensbind på demensavdelingen!

Jeg satt lettere henslengt på en badering i sofaen, med avkommet hengende i deiten, da jeg la merke til at noe løsnet fra tanna mi. Jo sannelig, der falt beleielig nok biten jeg mangler på venstre fortann av igjen. (Jeg slo av et stykke av tanna da jeg var 19 år og bodde i et kollektiv med et sofabord laget av skiferstein. Jeg kastet meg ivirg etter fjernkontrollen på gulvet, og glemte at stein og tenner går dårlig sammen.). Nok et slag for utseendet. Men så ille som det sto til allerede, kunne det umulig bli verre. Så jeg la biten i skapet, og bestemte meg for å la være å se meg i speilet en god stund framover.

Men samme kveld kom tannverken. Merkelig nok på et helt annet sted i munnen! Nede i en diger jeksel begynte det å foregå noe tull, og det var desverre ikke første gang jeg hadde kjent det. Sannelig hadde ikke den tannverken kommet og gått et par år, men jeg med min sterke evne til fortrengelse hadde hindret meg fra å ta tak i det. Helt til nå, for nå gjorde det så vondt at øynene rullet rundt i skallen min, og beina danset ukontrollert Riverdance og Quickstep. Det var ingen vei utenom, jeg måtte bestille time hos tannlege, og det litt brennkvikt. Blodbleier og brystspreng til side!

Så jeg sjanglet inn til tannlegen, og kontordamen lovet dyrt og hellig å passe godt på det lille barnet. Han tok en god kikk inn i munnen min, og bestemte seg raskt for at her måtte det mer tid til. Jeg kunne høre han ringe og bestille to-ukers cruise til Karibien med en gjallende latter i det jeg forlot kontoret.

Så jeg fikk ordnet meg med en reddende sjel som skulle trille tur med avkommet den lille timen jeg skulle inn igjen, og stilte pliktskyldigst opp hos tannlegen igjen et par dager etter. Da jeg så tannlegen så og tøye ut store muskelgrupper i det jeg kom inn, ante jeg ugler i mosen. Dette kunne bli en stri tørn.

Han varmet opp med fire gode skudd med bedøvelse rett i beinmarg og synsnerven, før han begynte å snakke om rotfylling som om det skulle være løsningen på verdensfreden. Rusa som jeg var ga jeg to tomler opp til alt. Han virket å ha full kontroll. Helt til han stakk en syl i tannkjøttet ved tanna som verket, og en stank bredde seg i rommet sterk nok til å sende kloakkarbeidere inn i koma. Da så jeg svetten begynte å sile ned i barten, og han tok et par ustødige skritt bakover. "Ta en ekstra runde, dette kommer til å ta tid" skrev jeg på sms til barnevakten.

"Tannen må trekkes" stammet tannlegen fram. Jeg ble skrekkslagen, og uttrykte høye gurglelyder slik at blod og spytt sprutet utover interiøret. Tannlegen ba en rask bønn til høyere makter, og fant fram en bærepose med bedøvelsessprøyter. Disse satt han på utvalgte steder i munnhule og ansiktsregion, slik at jeg ikke kunne uttrykke verken mimikk eller protest. Men jeg kjente likevel smerte i det han festet tangen og tok spenntak i tannlegestolen.

Han måtte til sist splitte tannen med en slags sag for å få den ut, og underveis i dette bestialske arbeidet fikk jeg sendt følgende sms til barnevakten;" Sørg for å finne en snill kone til Trond, og hils alle kjente og kjære farvel fra meg.".

Jeg tror jeg var borte flere ganger, før tannlegen triumferende holdt opp en liten flis av en rot foran meg. Han ristet av utmattelse, og var gjennomvåt av svette og materie. "Der var den endelig!" sa han lavt med gråt i halsen. Og jeg tenkte med meg selv at jeg måtte være verdens mest sarte menneske om denne lille flisen nær hadde sendt meg til de evige jaktmarker. Men så kastet jeg et blikk bort på bordet, der resten av jekselen lå i 244 biter av ulik størrelse.

Tannlegen hoppet rundt og tok bilder mens han mumlet at han aldri på sine 30 år som tannlege hadde sett liknenede. Jeg fikk snøvlet fram mitt samtykke til at han kunne ta med tanna og vise den fram for et panel av tannleger, og bruke den til medisinsk forskning og vaksine mot HIV/AIDS.

Jeg fikk krøpet ut av stolen, og forsøkte å spytte ut noe av de rare væskene som fløt rundt inne i munnen min, bare for å oppdage at jeg hadde mistet all evne til å kontrollere muskler over navlehøyde. Dette resulterte i en stripe av rødt sikkel nedover genseren. Jeg skulle til å ta en titt i speilet på vei ut, men ble taklet i knehøyde og klippet ned av to tannhelsesekretærer som høflig men bestemt oppfordret meg til å vente med det til jeg kom hjem.

Utenfor møtte jeg barnevakten, som først løp over på andre siden av gaten mens hun ringte politiet. Jeg fikk endelig beroliget henne om at jeg var meg, og sammen gikk vi for å ta bussen hjem. (Joda, akkurat denne dagen skulle jeg altså velge kollektiv transport.) Hele bussen ble riktignok tømt i det passasjerene fikk øye på meg, og den måtte nok også sendes til både kondemnering og sterilisering etter at jeg hadde slevet ned seter og midtgang.Vel og merke etter vi hadde fått overtalt bussjåføren om at det ikke gjaldt et tilfelle av Ebola, og han nølende valgt å komme inn og sette seg bak rattet igjen. Jeg hadde fått munnen stappet full av tamponger i alt fra gul til rosa, og disse veltet ukontrollert ut av munnen min i hver sving. Men på et merkelig vis kom jeg meg hjem.

Synet av meg selv med et spedbarn i armene i speilet i gangen kan ingen ta i fra meg. Det så ut som at jeg akkurat hadde født, og hadde valgt å spise min egen morkake. Så nå kan dere lesere få gå og kaste opp, og bestille dere behandlingsplass på DPS og traumeteam for å bearbeide at dere noen ganger leste denne historien, så sees vi på psykiatrisk akuttavdeling!

Fryd og gammen og annet gammelt snerk

Nå har jeg akkurat entret den mest intense venteperioden i svangerskapet. Nå er jeg innafor disse tre magiske ukene der alt kan skje. Før de to litt mindre magiske ukene der man er på overtid, og har lyst til å drepe alle som spør om noe har skjedd. Det er forresten mulig drap har blitt begått av kvinner på overtid over termin, det skal jeg sannelig google etterpå! 

I går gikk jeg ut i permisjon fra jobb. Etter fem uker der jeg har gått litt for halv maskin, med rompa ute av ledd, svettende og stinkende og tenkt at bare permisjonen starter DA skal jeg få fart på liket igjen. Men jeg kan rapportere om lite futt i fisken nå også. Glemte nemmelig å regne med at jeg ved permisjonsstart ikke har mer plass i buken, og har ca. like høyt hormonnivå som en gjennomdopet, østeuropeisk kulestøter fra 70-tallet. Første dag i permisjon fortoner seg foreløpig veldig likt som mange tidligere dager i dette svangerskapet, nemmelig med skremmende lite fysisk aktivitet. Jeg bretter gjerne noen sokker, men så må jeg legge meg strak ut og lese dritt på internett i et par timer minst. For ikke å snakke om å stadig møte hindringer jeg ikke er i fysisk stand til å gjøre noe med selv. "Jeg skulle hatt den der esken helt bakerst der inne i boden." Det kan jeg desverre ikke gjøre noe med. Med mindre jeg vil kaste opp nedover meg selv, og ligge i bekkenstrekk i to dager. Nei jeg får bare vente. Og jeg har blitt litt bedre på å vente. Litt bedre, men jeg kjenner fremdeles at venting og hjelpeløshet gjør sånn at jeg produserer ekstra mye magesyre. Det kjennes ut som om jeg får maur i beina, og at jeg vil flerre av meg mitt eget skinn. Jeg vil løpe ut i skogen og skrike, rive ut mine egne negler og banke hodet i veggen. Helt normalt med andre ord. 

I den forbindelse vil jeg gjerne ta på meg oppgaven å fortelle at det kan være forskjeller mellom svangerskap. Ikke bare fra kvinne til kvinne, men fra svangerskap til svangerskap i samme kvinne med samme mann i samme kropp. Dette innlegget skrives ikke for dem som lengter etter å få barn, og som vil sitte igjen med en følelse av at jeg er en bortskjemt drittkjerring som faen ikke vet å sette pris på selve livet. Det er forresten helt greit å få slike følelser, for det er en sterk mulighet for at det er ganske nærme fakta. Men innlegget skrives kanskje mer til meg selv, for noen måneder siden, da jeg følte meg veldig alene om å ha det på denne måten. Da jeg trodde at det var noe veldig galt med hodet mitt, fordi jeg forventet å sveve rundt på en sky av enhjørningfis i lykkerus. Så om det er noen andre som har det på den måten, vil de kanskje finne litt støtte i at jeg derimot bare opplevde å sitte i en sky av min egen fis i totalt nedsig.

Jeg har da fått med meg at det er godt i vinden å skrive om "da man gikk på veggen" eller "det psykiske sammenbruddet" blandt toppeliten av bloggerne i det ganske land. Siden jeg rangerer denne bloggen som helt øverst i toppsjiktet på den moderne blogg og helt på høyde med det aller beste fra utland og innland, så føyer vel dette nedsige innlegget seg godt inn i normalen. Jeg får begynne på begynnelsen, så får vi se hvor mange som hagler av underveis og går ut for å oppsøke broer og høye bygg for å forene seg med mitt bunnløse nedsig.

Jeg hadde vel egentlig tenkt å gjøre andre ting denne våren, som for eksempel løpe halvmaraton og gå på festival og andre slike egoistiske og selvrealiserende greier. Pusse opp og gjøre det fint i hagen. Skrive på en bok, høre på musikk, gå på fjellet med telt med barna. Fikse opp sykkelen og stikke på sykkeltur. Fiske med stang, reise på hyttetur. Reise på ferie, spare penger. Så ble jeg brått så jævla kvalm der en gang tidlig i januar. Midt i mørkeste vinteren når regnet siler ned, og dagene fortoner seg som en evighet i stummende mørke. Og den kvalmen slapp ikke taket før godt utti mars engang. Og en gang i mellom der fant jeg ut at kvalmen hadde sin naturlige årsak i at et nytt familiemedlem hadde bestemt seg for å bli til. Det passet egentlig veldig bra. Og planene ble litt endret, til å begynne med bare litt modifisert, men etterhvert helt stokket om. 

Om dette familiemedlemmet noen gang skal finne på å snuble over dette innlegget, vil jeg benytte anledningen til å forsikre om at det er ønsket, gledet til, og er elsket over alt i verden! Det har ingen skyld i hormonelle prosesser som skjer i kroppen til mor.

En gang mellom januar og mars kom også den sorte skyen snikende på. Først tenkte jeg at det hadde sitt naturlige utspring i at man ikke alltid er så innmari lykkelig når man spyr igjennom nesen ned i en brødpose på et busstopp på E39 i rushtrafikken, men etterhvert begynte skyen å uroe meg litt. Hvorfor slapp den ikke taket? Den hang der og dinglet over hodet mitt, og dempet lyder og lukter og farger. Den fikk hodet mitt til å jobbe saktere, og rotet rundt med tankerekkene mine. Lyden av min egen stemme ble rar, og jeg sluttet å glede meg til ting. Alt i livet fortonet seg plutselig som plikter, tvang, nødvendigheter og slit. Og med det forsvant fryden også. Følelsen av å plutselig fryde seg over noe, eller føle at noe flyter som på skinner er noe jeg savner intenst.

Så forsvant etterhvert troen på meg selv. Troen på at jeg får ting til, og fikser det uventede. Troen på at jeg har noe å komme med, at jeg har kunnskaper og egenskaper som kommer andre til gagn. Jeg begynte å bekymre meg mer og mer over (den innbilte?) byrden jeg påførte dem rundt meg ved å ikke være helt i slag. At jeg gradvis gikk fra å være en ressurs til å bli et endeløst energisug. Og med det kom bekymringene om framtiden. Og bekymringer om fortiden. Hadde jeg nå egentlig noengang vært en ressurs, eller levde jeg bare på en løgn? Var jeg egentlig bare et håpløst, livstappende menneske? Og hvilken framtid betyr i så tilfelle det? Vil det aldri bli bedre? Og hva har jeg egentlig å stille opp med som mor? Som venn, familiemedlem og kjæreste?

Å konstant tenke sånn dritt er vanvittig utmattende. Jeg fikk bare lyst til å sperre meg inne med serier på dataen som kunne ta vekk oppmerksomheten min fra tankene i hodet, og være i fred. Jeg ble desperat etter å søke hvile, og finne følelsen av å være uthvilt. Jeg kjente og kjenner fremdeles bare på følelsen av å være så trøtt og sliten og fysisk utmattet det er som om man akkurat har løpt maraton, uten å ha sovet på en uke. Ispedd litt fyllesjuke, og at man akkurat har levert bacheloroppgaven sin som man har jobbet intenst med i to måneder men vet at man stryker likevel. Uten å ha fysisk gjennomført eller gjort noenting. Jeg kan våkne slik etter 9 timers søvn, eller ha det sånn etter en hel ettermiddag på sofaen.

Heldigvis har jeg familie som gjør at jeg må ta meg sammen, og få hverdagen til å gå opp. Smile og le, og være oppmerksom og holde masken. Som er der enten jeg vil det eller ikke. En jobb som gir meg utrolig masse, og får meg opp av sengen om morgenen og ut i verden. Selv om det faktum å ha barn og jobb enkelte dager har fortonet seg som en umulig oppgave å gjennomføre, har det gang på gang gitt meg følelsen av å mestre noe når dagen har vært over og alt stort sett gikk etter boken. Og mestringen har til tider overskygget den tåkete konstanten av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet.

Men så kom etterhvert redselen. Den urasjonelle, kvelende redselen. Redselen for at alt skal rakne, og fasaden skal falle. Redselen for å bryte ut i total galskap og psykose og ikke kunne ivareta forpliktelser og livet. Redselen for å ikke lengre strekke til, og miste alt. Og redselen for det uvisse, nemmelig framtiden og enda et liv å ha ansvaret for. Og glimtvis urasjonell redsel for å dø, for at verden går under, for å være uhelberedelig syk, for å skade seg selv eller andre. Med andre ord, god gammel, forfriskende angst. Både i vanlig form og panikkvarianten. I praksis fortoner det seg som en kvelningsfornemmelse som plutselig setter seg i halsen. Og der tankene spinner raskere og raskere rundt i skallen. Helt til man får hodepine, og får et behov for å holde seg fast. Også grining da, skikkelig stortuting som igjen gjør at man ikke klarer å puste rolig og får enda vondere i hodet og blir enda reddere. Og dette slår helst til når det passer som verst. For eksempel etter leggetid når man egentlig skulle ha funnet den sårt tiltrengte søvnen. Eller alene i bilen i bilkø. Eller midt på stranden, eller i 17.maitoget. Eller på jobb. Heldigvis innehar jeg en evne til å holde masken når jeg er omgitt av barn eller andre mennesker slik at dette kaoset opptrer hovedsaklig på innsiden av kroppen, eller inne på et toalett. Men hjemme alene i stua midt på natten har det sannelig gått med noen meter med dasspapir til litervis av snørr.

Jeg visste ikke helt at voksne folk hadde det slik. I allefall ikke de med rekkehus og EL-bil. De som gikk på foreldremøter og satt på ekspressbussen og så helt vanlig ut. Derfor begynte jeg å tro at jeg hadde horn, grønne prikker eller andre fysiske tegn på at jeg var fra en annen galakse. Det måtte jo sees utenpå kroppen på en eller annen måte. Og tenk om jeg skulle bli avslørt! Tenk om alle så at hun der, hun er på randen av å bli koko-bananas. Det hadde vært så flaut og ekkelt for familien min. Tenk å ha det der spetakkelet til mor. Mislykket datter eller barnebarn. Klarer ikke å fikse dette alle har fått utdelt, nemmelig selve livet. Man skal jo ikke sitte der og synes synd på seg selv når man har fått alt oppi hendene. Født med gullhår i ræva og sølvskje i munnen. Omgitt av fantastiske mennesker, og fått alt jeg trenger og mere til. Fått flere kilometer med hjelp når jeg har trengt det, støtte og ører som har lyttet. Mest ros og ufortjent lite ris.

Hva med vett og forstand? Hvor ble det av? Jeg vet at jeg har det, og jeg vet at mange tanker og reaksjoner som melder seg er urasjonelle. Kunne ikke vett og forstand koble seg på og slå av dette tøvet?

Om det er noen som lurer, så tok jeg kontakt med hjelpeapparatet ganske tidlig. For her måtte noe gjøres! Dette måtte fikses og fjernes. man kan ikke gå slik i lykkelige omstendigheter og ha bæsj i hodet! Tull og tøv! Og hjelpen står klar, med psykolog på helsestasjonen og henvisning til DPS. Diagnosen er ganske enkel og grei også, for det er visst ganske utbredt å få svangerskapsdepresjon. Hormonene kombinert med fysiske plager og naturlige bekymringer og tanker er en relativt potent cocktail som ofte kan gi følelsen av bunnløst nedsig til den svangre kvinne. Den svangre mann også, for dem som ikke visste det. Men det er ikke så enkelt å gripe det an. For man kan jo snakke til man blir grønn i fjeset, og få gode råd og veiledning til å snu de destruktive tankemønstrene. Men det hjelper ikke alltid så effektivt og umiddelbart som man kunne ønske.

Nå har jeg ikke gått rundt og sippet og snakket med trær 100% av svangerskapet. Det har vært svigninger, og perioder der jeg har hatt det som plommen i egget. Og andre perioder der jeg virkelig har malt fanden på veggen og tenkt at akuttpsykiatrisk har vært neste stopp. Det har variert med ytre belastninger, og om jeg har vært flink til å ta vare på meg selv. Når man er vant til å ha ganske mye større psykisk og fysisk rekkevidde, er det ikke så lett å begrense seg. Og dermed har jeg gang på gang gått på veggen eller smellen eller hva man skal kalle det. Det har vært en del blåmandager for å si det sånn. Om man skal oppleve mandager ca. 40 ganger i et svangerskap, vil jeg grovt regne at 30 av dem har vært skikkelig ræv hittil. 

Men takket være at jeg selv er relativt tolerant til psykiske lidelser og ikke ser noe galt i at andre har dem, og dermed av og til kan overføre denne toleransen til meg selv. Og det at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute som stiller opp som noen helter (nevner ingen, for det blir så urettferdig) og støtter og trøster og gjør underverker uten at dere vet det selv engang. Og at vett og forstand kan ligge der og lure når man virkelig trenger det. Takket være alle mulige fine ting som jeg trossalt har i mitt liv, så skal dette gå fint. I dag er dagen skikkelig mørkegrå, og jeg er dritredd for at jeg ikke skal klare å få dagene til å gå rundt uten å ha en jobb å gå til. Men jeg tror det skal gå bedre til uka.

Jeg jobber stadig med å forsøke å ikke sammenlikne meg med andre. Andre gravide som hopper rundt på SATS til pressriene tar dem, eller som syr gardinkapper og baker barselbakst og vasker rundt mens de lager økologisk mat. Men jeg gjør det jo likevel. Og ikke minst sammenlikner jeg meg med meg selv, og mitt første svangerskap der jeg spratt rundt og gledet meg som en gris til fødsel og amming. Talte uker og dager, og handlet babyklær og koset meg. Smurte mellomkjøttet gjorde jeg også, for å forhindre rifter.

Denne gangen vet jeg at jeg fikk rifter likevel, så mellomkjøttet får lite oppmerksomhet. Og denne gangen klarer jeg egentlig ikke å forholde meg til noe som har med svangerskapet å gjøre. Jeg har hele tiden forventet at ting skulle bli sånn som de var sist, og blir stadig overrasket over hvor annerledes det er denne gangen. Men jeg tror jeg skal fikse det likevel. Selv om både kropp og psyke er moden for restavfallet uten resirkulering for øyeblikket. Jeg antar at det er dette som er selve livet.

 

På han igjen!

Hvem skulle tro....etter å ha lest igjennom mine tidligste innlegg her, skulle jeg tro jeg lærte av mine egne erfaringer. Men nei. Skrekkeksempler på drepte katter og problematiske rektum hindrer ikke mine urinstinkter i å kreere nytt liv. Og så sannelig, tror du ikke at jeg atter en gang har omskapt meg selv til en menneskelig rugekasse med min egen alien innabords. Jeg har til og med kommet halvveis! Knappe 19 uker igjen til en middels stor melon atter en gang skal klemmes ut av min vagina. <3 fistel <3

Jeg koser meg allerede med kraftige karatespark i blæra. Jeg nyter også de 10 ekstra kiloene som har lagt seg over ræva og ansiktet i all hovedsak. All den flotte gravidgløden (i mitt tilfelle økt mengde ansiktshår og grønnfarge) samt et skinnende blankt hår (av fett) og overskuddsenergien (men kun når jeg bruker amfetamin) er jo flotte bonuser. I tillegg har jeg ett lite snev av bekkenløsning, slik at jeg kan nyte følelsen av at det ene benet gir etter, og jeg ender opp i en slags bevrende haug om jeg tar et litt for langt skritt ut av senga om morran. I tillegg gir det bankende smerter i ræva store deler av dagen. I tillegg en ubeskrivelig trang til næringsrikt kosthold bestående av sjokolade og frityrstekte produkter. 

Det største mysteriet er hvordan jeg kunne komme til at jeg har nok armer, vett og forstand til enda ett nytt tilskudd til familien. Jeg tror ikke jeg har det, på lik linje som den gjengse mann eller kvinne i gaten. Jeg regner derfor med en del omsorgssvikt i tiden framover. Forsøker å trøste meg med at de beste folkene jeg vet om har nytt godt av litt neglekt og vold i søskenflokken. Jeg får ta opp sveiseferdighetene slik at jeg kan lage et bur til den nye babyen for å skjerme han fra eventuelle utfall av sjalusi eller godhet fra søsknene. Da vet jeg i samme slengen hvor jeg har han hen.

Og sannelig blir det en gutt til. Det er i teorien en knall tanke. Men om jeg løfter blikket 12-14 år fram i tid, kjenner jeg gåsehuden sprute ut på ryggen. To tåfisbefengte, hormonelle gutter/menn på over 190cm i sin beste alder, der en av dem kan snike seg til ølkjøp på butikken, og med en rykende fersk mopedlapp i sine klamme hender. Jeg regner også med at det kan ryke med tre brød i slengen hver morgen. Ett til dem hver, og ett på deling til oss andre tre i familien.

Nok en person jeg kan fordele mine dårlige nerver på. Takk og lov for harde benzodiazepiner!




 

God jul

Siden jeg ikke er videre kristen, og heller ikke videre begeistret for den kvalmende materialismen i Norge, vil jeg ønske alle jeg kjenner god jul på følgende måte; kan vi ikke bare være litt greie med hverandre nå i jula? Ha litt romslighet for hverandre, også de rundt oss som vi ikke kjenner. Om man er aldri så redd for å få en moskè i hagen, eller at somaliere skal ta jobben i fra oss. Kan vi legge angsten litt på hylla, og stole på at vi alle er mennesker som ønsker trygghet, stabilitet og å bli elsket? Vi er alle helt like på det området, om vi inntar heroin eller koffein når vi står opp om morran. Og kanskje kan vi tilogmed la den romsligheten vare til over nyttår? Kjøre forsiktig, og smile litt til bussjåføren? Si "hadet" i kassa på Rimi, og se hverandre i øynene på gata? Kjenne litt på hvor deilig det er å være menneske? 

 

God jul folkens




Runners high

Jajamennsann. Her sitter det vel milliarder av mennesker åndeløse av spenning for å se hva som rører seg i mitt megaspennende liv. Megaspennende sier jeg bare! Og for å ikke la dere dø av spenning, kommer en liten spoiler her med en gang; I dag har jeg laget oksestek for første gang. Det smakte drit. Oksesteken ble like seig som en slik innleggssåle man kan få laget til skoene sine dersom man er tverrplattfot. Og den blødde fremdeles når jeg la en snei på tallerkenen min. Men i følge steketermometeret skulle den holde stekegrad "kull", siden jeg hadde satt ovnen på alt for høy temperatur. Dette ble faenmeg meg siste gang jeg lager "søndagsmiddag". I tillegg var hele familien i full oppløsning og konflikt når maten kom på bordet, så jeg fikk magesår mens jeg spiste. <3 familie <3 <3 søndag <3 <3 lavt blodsukker <3 <3 fis <3.

Jeg simpelthen elsker helg. Like høyt som jeg elsker adventstid. Jeg lyver altså så det renner av meg. Helg for meg har utviklet seg til å bli et slags samvittighetssirkus, der jeg forsøker å få tid til alle de tingene jeg aldri rekker (eller gidder) i løpet av uken. Og jeg har tydeligvis fått en slags psykisk lidelse som gjør at jeg utsetter flere og flere ting til helgen. Så når fredagen kommer, og jeg et millisekund kjenner roen senke seg over meg der jeg synker ned i sofaen med en pils/vin/brus/navlelo, så kommer jeg på at akkurat dette har jeg gjort alle de andre kveldene denne uken. Og nettopp derfor får man ikke opp døra til vaskerommet pga. klesmengende. Og ting begynner å krype ut av kjøpeskapet av seg selv. Og hvor er ungene?

Et annet samvittighetsåk, er desverre at jeg ofte velger å drite i at jeg har lagt på sofaen alle de foregående dagene i uken, og rett og slett velger sofaen hvert ledige sekund i helgen også. I kombinasjon med fredagstaco, lørdagspizza, og nå; oksestek, eggerøre, bacon, cheese doodles, store sjokolader, pepsi max, juleøl og ungenes julesnop, kommer denne kvinnelige fettsamvittigheten snikende på. Jeg kjenner skiveprolapsene utvikle seg som en dominorekke nede i korsryggen, og åreforkalkningene pipe i tinningene. Kolesterolet legger sin klamme hånd over meg, og lar meg forsvinne inn i døsen med en hånd i Holiday-dippen, og den andre i neseboret.

Nå har jeg i lange tider forsøkt å roe ned samvittigheten min med at jeg tross alt skal begynne å trene til halvmaraton over jul, og da kommer jeg nok til å bli både sunn, frisk, veltrent og åndsfrisk på null komma niks. Slutte å røyke kommer kroppen min selvfølgelig også til å gjøre. Men nå i dag, søndag formiddag, lot likevel ikke samvittigheten seg roe ned. Jeg harket som en bryggesjauer der jeg lå i sengen og tenkte på KOLS. Vondt i ryggen hadde jeg også, siden jeg hadde ligget fra kl. 19.30 - kl. 08.30. Dvs like lenge som min sønn hadde lagt og sovet. I tillegg var jeg kvalm, og følte meg nesten litt fyllesyk, selv om jeg ikke hadde inntatt noen form for alkohol i går. Jeg hadde bare ikke inntatt noen form for matvarer som kan klassifiseres å inneholde næring i løpet av hele lørdag. Og inntaket av mer eller mindre biologisk materiale hadde oversteget en hver form for fornuft til tross.

Det var ikke annet å gjøre enn å starte opp nyttårsforsettet litt tidligere en planlagt. Jeg brukte fire-fem timer til å gjøre meg klar til joggetur. Eller LØPING som det skal hete nå til dags. Jeg velger å kalle min stil for jogg. For jeg ser for meg at det foregår i et lett luntende/vraltende tempo. Jeg vil ikke kalle det jeg holder på med for løping, med mindre jeg skal rekke bussen før kl. 7 om morran, eller rekke ølutsalget fordi jeg for en gang skyld skal på fest.

Fire-fem timer tok altså forberedelsene. Først måtte jeg rett og slett forsøke å bæsje ut litt av all maten jeg hadde spist dagen før. Jeg kunne ikke se at jeg hadde blitt noe feitere over natten, men jeg kunne kjenne at jeg var buktung. Akkurat som min kropp inneholder et slags sort hull der all maten kan gjemme seg til den er klar for å komme ut igjen. Men det var jo en selvfølgelighet at jeg ikke kunne drive å jogge med 7 kg. smågodt, doodles og rømmedipp i tarmen. Ut skulle det. Heldigvis hadde jeg både Pondus, Rutetid og Aftenpostens månedsmagasin ulest og til disposisjon. (Jeg skjønner ikke folk som ikke leser når de driter. Skjønner ikke! Jeg må lese på baksiden av dasspapiremallasjen, på vaskepulveret eller på sjampoen dersom jeg tilfeldigvis ikke skulle huske å ta med meg lesestoff på dass.)

Så var det på tide å velge ut selve treningsantrekket. Her gikk jeg langt mer for "varm" enn for "heit". Mye ull altså, som jeg senere skulle angre på. I tillegg måtte jeg lage spilleliste, og laste ned noen kule treningsapper som jeg kunne registrere mine bragder på. Også måtte jeg bæsje litt mer. Og leke litt med lego med småen. Og spise litt, siden jeg nå hadde rukket å bli sulten igjen etter frokost. Også måtte jeg vente til maten hadde sunket litt. Så litt på Friends. Og endelig var jeg klar.

Det gikk overraskende bra. Lange, flotte steg, og vinden i håret. Helt til jeg så meg selv i et butikkvindu. Der kunne jeg se en framoverlent, overpåkledd person med lua nede i øynene, som holdt på med kappgang. Jeg måtte altså gire opp tempoet litt. Og du slette tid, da kunne jeg kjenne sigarettene jeg hadde vært bortpå de siste ti årene i åndedrettssystemet gitt. Samt at ullundertøyet gjerne var litt unødig.

I og med at det var såpass mange mennesker ute og gikk søndagstur, klarte jeg av en eller annen grunn å holde tempoet oppe. Jeg kan oppdrive en enorm vilje dersom jeg innbiller meg selv at jeg kan bevise for ukjente mennesker rundt meg at jeg har full kontoll over oppgaven jeg er i ferd med å utføre. Og med denne determinasjonen for å ikke tape ansikt for Per og Kjellaug og de andre som var ute og luftet bikkjene sine, klarte jeg å holde koken, runde etter runde rundt Liavatnet. Jeg kjente ledd og senefester skrike om kapp med bronkiene mine, og vannblemmene presse på. Svettelukten som etterhvert omga meg som en tett dis, fordrev de fleste hundeeierne vekk fra Flaktveits uteområder, spesielt når vinden tok tak og sørget for at stanken fikk spre seg.

Jeg trodde et øyeblikk at jeg fikk gleden av å oppleve denne berømmelige "runners high", når kroppen begynner å produsere opiatliknende dop, slik at man ikke lengre kjenner smerten og kan fortsette å løpe til verdens ende. Men så oppdaget jeg at jeg løp like bak en østeuropeisk lastebil som guffet ut eksosskyer som garantert ikke ville passert i noen form for EU-kontoll dersom det ikke var slik at kontolløren tilfeldigvis var blitt tatt på fersken til sengs med lastebil-eierens kone kvelden i forveien. Vi snakket altså mer om en CO2-forgiftning.

Når jeg endelig ikke traff flere med hund, tok jeg til vett og sjanglet hjemover. Jeg hadde jogget mye lengre enn jeg burde, det kunne jeg tydelig kjenne. Det kjentes rett og slett ut som om noe var alvorlig galt, noe som slettet min dårlige samvittighet totalt. "Dette må være bra saker" tenkte jeg fornøyd med meg selv mens jeg rullet sakte over plena for å komme meg til inngangsdøren.

Vel hjemme, inspirert som få, søkte jeg opp flere programmer jeg kunne følge for å komme i halvmaraton-form. Samtlige av dem kunne konstatere at jeg burde begynne meget forsiktig for å unngå skader, og trene opp sener og ledd gradvis til å tåle belastningen. Treningen skulle IKKE gjøre vondt. "Flott" tenkte jeg, mens jeg letet etter noe verktøy jeg kunne bruke til å amputere beina over kneet slik at jeg skulle komme meg i dusjen.

Etterfulgt av den overnevnte oksesteken med sammenfallende familiefeide, kan jeg rolig konkludere med at denne søndagen overgår den forrige jeg blogget om i grad av RÆV.

Evig solskinn i et plettfritt søndagsliv

Litt av en søndag dere. Tenke seg til, i går ble det inntatt alkoholholdige væsker i andre voksne menneskers samvær. Barna var trygt ivaretatt av ansvarlige mennesker i nær slekt, og verden lå for meg og min manns utrente danseben. Og røkeben for den saks skyld. Ja det var riktig flott! I allefall den delen av kvelden jeg husker.  For det er jo ofte slik med rusmidler, at det raskt kan føre til overdosering etter langt tids avhold. Et par duggfriske pils ga følelsen av at dette skulle gå riktig bra. Mens verden ble meget uklar allerede et par cm. ned i duggfrisk nr. 3. Jaja, direkte ugly ble det vel ikke, i og med at jeg knapt holder meg våken til kveldsnytt. Kvelden ble avsluttet relativt lekent med kollektiv transport, og minimalt med flekker på tøyet.

Morgenen derimot, not so mutch. Jeg våknet av at leppene mine var så fast sammenklistret med tennene mine, at det måtte 20 minutters bløtgjøring i dusj til for å få løsnet sammenbindingen. Tungen føltes som en gammel, litt oppsvulmet lærsåle, og øyelokkene like tunge som gamle persienner der all mekanisme vandret heden på 80-tallet. Det andre jeg bet meg merke til der jeg kjempet meg ut av gravkammeret, var at lyset fra omverdnen som trengte inn i huset igjennom en glipe på 3 millimeter mellom vinduskarm og rullegardin, var like ubarmhjertig som laserstrålene kirurgen fjernet mandlene mine med. Jeg kunne formelig høre hvordan huden i ansiktet mitt knitret og spraket som bacon i glohet stekepanne, og kladsvetten sprutet som pissregn i Bergen en mørk novemberkveld.

Etter å ha byttet lokalisering, fra sengens klamme favntak og inn i dusjen, nøt jeg lyden av vannet og hjerneceller som døde. Jeg nøt det fargerike synet av vårt 70-tallsbad som sirklet rundt seg selv, og trøstet meg med tanken på at oppkastet mitt sikkert lett lot seg spyle ned i sluket om det skulle oppstå en slik situasjon. Det som imidlertid fikk meg til å avslutte hygieneritualet mitt, var tanken på å forsøke å spyle ned annet kroppsinnhold i dusjssluket. Jeg overførte med dette mitt legeme bort på porselenet. Nok om det, vil gjerne mange av dere si. Jeg kan imidlertid melde om at det gikk strålende.

Frokost besto av enorme mengder vann, og alt flytende jeg elles kunne finne i og utenfor kjøleskapet. Tørsten begynte så smått å lindres halvveis nede i zaloflasken. Ellers brøt jeg i meg rå og stekt bacon, egg og flere håndfuller meierismør og Maldonsalt. Alt akkopagnert av Frasier, Friends og andre programmer som begynner på -F, samt fosterstilling.

Det var meningen dagen skulle brukes til å tegne kjøkkenløsninger på IKEAS kjøkkenprogram. Nå kan du selv skape bildene i hodet av to 90-åringer som forsøker å laste ned et program designet for PC (eller knapt det) inn på en Mac fra steinalderen, med en harddisk som høres ut som den er fylt opp av grus. Det er vel gjerne den siste aktiviteten man bør begi seg ut på med nerver som har blitt herjet med. Skap deg et bilde av at hele nervesystemet ditt er lagt utover stuegulvet. Så sårbart og blottet, nakent for selve verden. Så inviterer du en vårkåt geiteflokk inn i stua på vals og quickstep. Da har du klart å gjenkape følelsen av å slite med både fyllanerver og dataproblemer samtidig. 

Oppussing, fyllanerver og dataproblemer eg skjeldent vakkert krydder for samlivet. Da tiden kom for å gjøre utendørsaktiviteter ved lunsjtid, som oppsøking av Mac Donalds og andre bedrifter med frityr, var stemningen heller anspent. Gemalen klarte kunsstykket å kommentere at jeg fremdeles ikke hadde fått lagt ut Sindres barnevogn til salgs på finn.no på vei ut av døren. Noe som resulterte i århundets krangel i bilen. Da vi har el-bil, som er like lydtett som vegger laget av rispapir, var det mer enn èn på søndagstur som løftet på øyebrynene der vi føk forbi. Noen som sier at el-biler er farlige på grunn av manglende lyd? Ikke i vårt tilfelle! Da vi endelig ankom Mac Donalds, hadde jeg vært igjennom hele mitt følelsesregister, og var gått inn i en slags apatisk spedbarnsgråt. Det ble en runde til rundt byen, før vi endte opp på Burger king i steden.

Etter måltidet kunne vi rolig slå fast at våre samlivsproblemer primært hadde hatt utspring i lavt blodsukker. 

Etter mange forsøke på fornuftige aktiviteter som husarbeid, og annet, måtte jeg slå fast at kroppen min hadde både sett, erfart og følt bedre dager. Det var egentlig best å bare innta horisontalen og vente på døden. Døden kom ikke, men husets avkom kom. De kom hjem fra et herlig opphold hos tålmodige, interesserte og energiske besteforeldre. Du kan kanskje forestille deg overgangen til slappe, halvdøde, stinkende foreldre med innbitte smil. For husets 3-åring innbefattet dette at han ønsket å løfte stemningen ved å i dag få gjennomført alle de gjøremål han aldri ellers får lov til. Han fikk ikke lov til det i dag heller, noe som ga oss gleden av år 2013s verste trassanfall. Jeg fikk truet med null lørdagsgodt så mange ganger, at gutten vil gå pensjonsalderen i møte uten et eneste e-stoff dersom jeg faktisk gjennomfører straffen, til ingen nytte. Hans kveld endte med at han naken, med en triumferende latter striket igjennom stuen, med mors private voksenleketøy i hendene. Da ble det sengen. Og mors leketøy fikk nytt gjemmested.

Jajamensann. 3-åringen har fremdeles ikke sovnet, og ligger inne i sengen sin på andre timen og skriker ukvemsord som "Bæsjemamma", "prompefolk", "dumminger" og annet dypt sårende materiale. Far i huset grynter fra sofakroken, og ser ut som den 7. far i huset med oluftøfler og to lags ullpledd som en kokong rundt kroppen. Og jeg sitter her og lirer av meg personlig materiale til internett. Som jeg sikkert kommer til å angre på i morgen. God kveld!

 

 

Oppgradering

Jeg er ektremt fornøyd med meg selv. Nå snakker vi legeme, kropp, tær, armhuler, hele pakken. Jeg må legge meg ekstra tidlig på kvelden for å bruke litt tid til å bare ligge der og se ned på min egen kropp som ligger der og glinser i nattbordlyset. Jeg er så fornøyd at jeg alltid sørger for å gå/løpe i sakte film, for å framheve kvalitetene på en best mulig måte. Jeg er så fornøyd at jeg formelig kaster meg ut av sengen på morgenen for å møte nok en dag i mitt eget nærvær. Jeg begynte faktisk å sloss med meg selv en morgen i ren kroppsmisunnelse.

Men det har ikke alltid vært slik, om det er noen av dere som har lest litt lengre ned på min omfattende, lange, hektiske blogg. Jeg har nemmelig ikke vært så fornøyd alltid. Jeg har nemmelig foretatt noen modifikasjoner, som jeg til daglig holder hemmelig. Noen tenker kanskje det er feil å tukle med skaperverket. At man skal ta det man har fått for god fisk, og lide seg igjennom et gledesløst liv, mens man holder seg i mørke kjellere og gråter dagen lang. Jeg er selvfølgelig helt uenig. Jeg har dog levd i skammen over å ha skjult det jeg har gjort for omverdnen, og jeg er lei av å stadig ta meg i å røpe min hemmelighet. Jeg vil nå derfor gå offentlig ut med det, og kanskje jeg kan gi noen andre der ute en god ide til hvordan de kan bruke opp sine sparepenger, eller et nytt kredittkort på en bra måte.

Jeg satt en sen, mørk vinterkveld på gulvet på badet i det grelle lyset, og kunne ikke stoppe de flommende tårene som veltet ut av fjeset mitt. Jeg hadde sett meg i speilet, og kunne slett ikke glede meg over synet. En bart så stri som den reneste granskogen, og en nese så stor som bare Barbara Steisand kan skilte med. Føflekker overalt, appelsinhud og celulitter, kviser og sorte ormer så langt øyet kunne rekke. Dårlig ånde, skeive tenner, oppblåst mage og skjeggstubber både her og der. Ja, jeg holdt nesten på å gi opp min drøm om å bli catwalkmodell der med det samme. Jeg hadde alltid tenkt at om jeg bare kunne pine meg ned en 40-50 kilo, så ville nok moteverden få øynene opp for skjelettet mitt. Jeg tror det kan ha gode kvaliteter. For hva er vel livet uten en plettfri kropp, tenkte jeg. Da kunne jeg likegodt bare forsvinne fra jordens overflate.

Hulkende styrtet jeg ut til min datamaskin for å sjekke e-bay etter billige burkaer. "det er den ultimate løsningen" tenkte jeg, og tørket øynene mine for å bli kvitt mitt slørete blikk der jeg lot fingrene fare over tastaturet. Jeg må ha vært såpass gråtkvalt at jeg ikke så hva jeg skrev, for plutselig kom det opp noe helt annet på skjermen. En diskret annonse, som helt tydelig ikke var helt stueren. Annonsen lød "lei av å synes du ser dritstygg ut?". Det passet helt perfekt. Det var som om noen hadde sendt meg et tegn igjennom internettet. Med bare et par tastetrykk og litt mer enn et par penger, kunne jeg flykte fra det hele.

Noen dager senere dumpet pakken ned i posten. Jeg løp hjem og rev av pappen. Jeg kunne ikke vente! Nå skulle livet mitt virkelig begynne! Jeg koblet til ledningene, og satt dataprogrammet inn i dataen. Et par strømførende kabler koblet til hvert sitt øre, og jeg var klar. Det føltes faktisk mest som et kraftig rævespark. Hjerneoppgraderingen "Self-esteem 2001" som jeg hadde kjøpt på e-bay var fullført.

Jeg kjente kanskje ikke noen umiddelbar virkning, men merket det da jeg sto opp morgenen etter. Jeg iførte meg noen hotpants som jeg hadde liggende fra 16-årsalderen, samt en BH, og strenet ut for å møte vinterdagen. Det ble den beste dagen i mitt liv. Borte var bekymringene og bilringer og strekkmerker. Jeg så bare en kropp Gisele Bunchen hadde vært misunnelig på. Bena mine hadde brått blitt to meter lengre over natten, og barten hadde blitt til en tynn, søt dunbart som en hver formelig bevret etter å stryke fingrene igjennom. Folk skrek etter meg på gaten, og jeg ble tilbudt flere hundre kroner for selskap. Sjefen måtte rett og slett sende meg hjem fra jobb fordi jeg fikk alle på kontoret til å gå helt fra konseptene.

Med litt trening, klarte jeg å begrense meg noe slik at jeg tilpasser klesdrakten blandt annet etter årstid. Det rareste med hele opplegget er at det har fungert tilbake i tid også. Når jeg gransker bilder av tiden jeg så ut som et sjølik som hadde paret seg med Helge Jordahl (beklager Helge, du bør ikke bli kvinne), kan jeg ikke se antydninger til verken byller eller valker. Jeg kan nå iføre meg shorts på sommeren, uten at en eneste åreknute gir seg til kjenne. Jeg kan drite i leggbarberingen, og likevel gå på SATS med kortbukse. Ja til og med svettelukten som innhyllet meg i 26 år har forsvunnet. Jeg bruker rett og slett minimalt med energi på å opprettholde mitt utseende, og framstår likevel som den reneste glamormodell. I allefall i mine egne øyne.

Nå venter jeg bare på oppdateringen "Nevermind 2.3" slik at jeg kan tale i store forsamlinger, så tror jeg at jeg skal gi meg der.



Ja jeg er litt av et syn. Beklager at det er litt dårlig kvalitet, tok det med mobilkamera. Med en gammel mobil jeg hadde liggende. Måtte ut å få nytt, sånt stort SIM-kort og greier for å få slått den på, men det var verdt det.

Nyheter

Jeg satt her og koset meg og leste nyhetene på internett på sofaen i ettermiddag/kveld. Som vanlig får jeg etterhvert en sterk hang til å trykke meg inn på de banebrytende nyhetene om "Slik snudde rumpeinplantatet seg" og "Her får kåtingen seg en overraskelse". Når jeg går helt tom begynner jeg å trykke meg inn på livsstilssakene. Nå har jeg plyd meg igjennom en hel del mennesker som har gått opp eller ned i vekt, og har fått større muskler eller tykkere hår. Og at de som oftest må leve på en forferdelig diett uansett hvilken måte de ønsker å påvirke kroppen sin på. F.eks ren barkebrøddiett om man vil ha smalere fingre, eller ren dressingdiett for å få større underarmer. True story; en kvinne som var gått fra normal + til fitnessdiva skeier ut med "Fullkornsspeltlompe med kjøttfyll". Skyt meg.

Ved å surfe rundt i livsstilenes forunderlige verden lærte jeg foreksempel at den nye trenden i vår er bar mage. Vel og merke med avklipt pologenser til strutteskjørt. Jeg kjente på følelsen av at jeg skal ta på meg et slikt antrekk den dagen jeg går inn i en kraftfull psykose. For å feire min eksistens i en paralell dimensjon. Jeg lærte også at modellbyrå i Sverige rekrutterer modeller utenfor spiseforstyrrelsesklinikker. Det var jo en veldig god idè. Så slipper de å mase sånn på modellene sine for at de ikke skal spise. Og de får god rotasjon i porteføljen sin etterhvert som anorektikerne får hjertestans på catwalken.

Så tenkte jeg at jeg måtte gå inn på mer alvorlige tema, som å lære meg å stelle håret. Jeg klikket meg inn på en nyhetssak om forskjellige fletter. Dette var en optisk stimulerende journalistisk festopplevelse. Dette vil si en artikkel som besto av mange bilder av kvinner med fletter som var hentet på internett. Jeg skulle ønske jeg gikk for journalisthøyskolen en gangen jeg skulle velge hva jeg skulle bli, slik at jeg også kunne ha sittet slik og googlet forskjellige tema, og funnet bilder som jeg kunne sette sammen til en "artikkel". Jeg husker vi fikk kjeft på ungdomsskolen når vi bare kopierte det som sto i boka, men nå tror jeg vi går mot nye tider. Jeg syntes likevel det var litt sløvt at de ikke kunne ha gjort sånn at bildene var ca. like store.  Men flettene var fine de. Til tross for at de ikke var helt troverdige siden de var flettet i håret til tidligere nevnte anorektiske modeller. Vi vet vel alle at når en 180 cm. høy kvinne bikker under 30 kg. blir det lite overskuddenergi til å produsere hår på knollen. Jeg kan vel tenke meg at disse flettene mest sannsynlig var parykk. 

Jeg liker da uansett hvorvidt jeg anerkjenner et stykke arbeid eller ei (med unntak av reparasjoner av f.eks mobiltelefonen min) å uttrykke glede og begeistring for at folk tar seg til noe. Det er så flott å se hvor mye greier folk klarer å produsere. Om noe av den overskuddsenergien burde vært brukt til noe annet, det får noen andre ta seg av. Det gjør meg derfor dypt rystet at den første kommentaren til denne ovennevnte artikkelen var "Fy faen så stygge fletter. Jeg blir kvalm".". Da går det da an å holde seg for god til å skrive noe i det hele tatt. Tenker de onde menneskene bak kommentarfeltene i det hele tatt at det nå mest sannsynlig sitter en "Charlotte" eller "Vida" på 23 år, blodfersk fra privat journalistskole og griner fordi hun har valgt ut bilder av stygge fletter til artikkelen sin? Hun var gjerne litt trøtt der på morgenkvisten, og hadde tatt feil linse på feil øye, og så gjerne ikke så godt. Og var helt sikkert ganske lei av jobben sin, og har egentlig ikke så mye peiling på mote og sånt. Men hun var nå nødt til å gjøre dette likevel fordi hun skal hente ut lønn. Hun er jo trossalt ikke allverdens til journalist som bare har fått jobb i en slags merkelig nettavis under VG som skal handle om mote. Hun ville jo bare at vi skulle ta litt bedre vare på tangvasene vi går rundt med på hodene våre. inspirere oss til å stå opp et par timer tidligere om morgenen for å gjøre oss trendy før jobb, og i samme åndedrag se ut som noen jævla idioter. Men hey, det er jo det haute couture handler om.

Jævla kommentarfolk! Journalisten sitter nok i dette øyeblikk og trykker i seg helt vanlig taco uten fullkorn engang, og lar karbohydratene herje med hennes ellers så slanke kropp. I ren desperasjon og trøst slenger hun sikker på ekstra ost, og avslutter festen med opptil flere biter sjokolade. Hun skal sitte der og holde inne fisen i hele morgen, å ha så vondt i magen i de åletrange jeansene at hun ikke engang kan ta på seg den nyklipte pologenseren sin. Hvem kan ha bar mage når man er proppfull av tarmgass??!

Ren ondskap sier jeg bare! Steng ned kommentarfeltene! Alle burde heller gå over til å skrive blogg. Det er mye bedre og mer seriøst i tillegg!



Alle gleder seg til den nye moten med bar mage skyller inn over landet!

Sur søndag

Jeg kjente det på meg da jeg våkna i morres. Det vil si at jeg ble revet ut av min urolige, stressende drøm om lekkasjer fra vaskemasinen av at min sønn spyttet ut sjokolade i fjeset mitt. Han hadde våknet, og klatret opp i godterihyllen i skapet, og puttet et helt påskeegg (sånt kvalmt med halvtørket sperm inni) inn i munnen sin. Dette fant han ut at han ikke klarte å fordøye, og valgte å dele dette med sin sovende mor. Det jeg kjente var at dette kom til å bli en sånn dag der jeg er sur hele tiden.

Hodepinen banket taktfast bak pannebrasken, og det kjentes ut som om noen hadde klistret sånne gele-innlegg til push-up-bh oppå øyelokkene mine. Dette fører til et slørete blikk, og motorikken til en levende død. Jeg sjanglet opp i stua for å finne en større klokke enn den jeg har på mobilen, som jeg ikke klarte å tyde, og fant ut at det faktisk var senere enn vanlig nær-døden stå-opp-tid her i huset. Jeg burde derfor føle meg uthvilt og fin. Men i stedet føltes min kropp og min hjerne som at jeg har en diett bestående av tequila og benzodiazepiner. Jeg hadde knapt rørt e-stoffer kvelden i forveien engang, så jeg forsto ingenting. Jeg fikk vel og merke truet til meg 30 minutter med forstyrrende halvdupping foran Disney Junior, mens småen marinerte sofaen i baconost, og halvtygde skiver.

På ett tidspunkt må man bare la seg rive ut av koma, og dette inntreffer stort sett da barna i huset plutselig forlanger at noe skal skje. Nå. Plutselig skulle det kjøres til åpen hall, og jeg måtte konstatere at jeg ikke hadde dusjet på veldig lenge. Jeg måtte derfor i dusjen før jeg kunne gå utenfor døren. Slik at ikke resten av verden også skulle få mistanke om blandingsmisbruk i hjemmet. Dette førte selvfølgelig til et bankende mas om at vi ikke kom til å komme tidsnok. Noe jeg selvfølgelig, med høyt blodtrykk, hadde konstatert for lenge siden der jeg sto med shampo i øynene.

Kort oppsummert foregikk resten av dagen ute i sterk storm og regn på høytrykksspylings-nivå, inne i en duggende bil som stadig truet med å fly av veien i stormkastene, inne i en fuktig gymsal sammen med 9000 barn, inne i et fuktig og tåfis-luktende lekeland sammen med 90 000 barn, tilbake i en enda mer duggende bil, ventende inne i den duggende bilen med skurrende radio, med hendene nede i en vaskebøtte, med hendene fulle av etsende varmt stekefett, eller hendene fulle av leker på vei oppi en lekekasse, som like raskt fant veien ut av kassen igjen.

En helt vanlig søndag med andre ord. Og hvorfor skulle disse helt normale situasjonene gjøre meg så sur? Jeg vet ikke. Jeg bare kjenner følelsen som stråler ut fra mageregionen. Når samboeren som subber over parketten i tøflene sine, gir meg et intenst ønske om å gå til angep på tøflene med tennene. Og ikke gi meg før det bare er lodotter igjen. Når jeg får lyst til å ta det ubrukelige bilsetet til småen, og med rennafartens hjelp kaste det over lavblokka nede i bakken siden det aldri er mulig å få festet beltet på under 35 minutter. Eller når jeg får lyst til å hente kjøkkenkniven og skjære regntøyet mitt i laser fordi det klistrer seg så jævlig til kroppen med en gang jeg tar det på. Jeg vil skrike til stemmebåndene mine kryper ut av halsen og flykter til varmere strøk fordi jeg ikke rekker bort til en ny dassrull der jeg sitter på dass. Jeg har lyst til å ta alle klærne og gjenstandene og skoene som husets beboere (mest meg selv desverre) har spredt utover gulv og stoler i huset ut i hagen, og tenne på dritten med fjorårets tennvæske. Det hadde jeg kanskje faktisk gjort dersom det var litt finere vær ute.

Jeg svarer innbitt på tiltale, og forsøker å ikke legge et avtrykk av mine sorte følelser i min tiltale til menneskene rundt meg. Men hvem tror jeg at jeg lurer? Jeg ser ut som han som spiller Adolf Hitler i Der untergang i trynet når jeg får et glimt av meg selv i et speil eller gjenskinnet i svetten i pannen til dem jeg treffer på. Jeg har derfor advart dem rundt meg om at jeg er sur i dag. "Ikke suicidal håper jeg" var et av svarene jeg fikk.

Neida, jeg er ikke suicidal. Men det kan hende at jeg kan skade meg alvorlig i et ukontrollert angrep på uregjerlige gjenstander en dag. Den dagen det revner fullstendig for meg. Og jeg blir lagt inn på en stille, lukket avdeling uten at de får bendet løs den nye DVD-filmen mine hvite knoker klamrer seg fast i. Grunnen vet bare jeg. Og det er at det er spik, satans, forpult umulig å få av den helvetes plastikken.

Der gikk dataen min forresten tom for strøm, og jeg fikk ikke laderen inn i støpselet. Jeg fullfører dette innlegget på mobilen, mens dataen min henger og lufter seg i toppen av grana i hagen.

Det aller, aller beste jeg vet (NOT)

Nyhetssaker som denne får meg til å grine som et barn. Tanken på at det skal kunne gå greit å nødlande et fly virker for meg helt absurd. Jeg hadde nok ligget i dyp skrekkoma med hvite øyeballer bakerst i flyet, med neglene dypt boret inn i det lille foldebordet foran meg om jeg hadde vært passasjer på dette flyet. Brannvesen og blikkenslagere hadde måttet rykke ut for å sveise meg løs, og jhttp://blogsoft.no/index.bd?fa=article.neweg hadde måttet tilbringe resten av livet skjelvende med mitt eget kaffebord montert fast under neglene.

Jeg er så infernalsk redd for å fly! Til tross for dette utsetter jeg likevel meg selv og mine nærmeste for denne transportmetoden alt for ofte. Senest i dag tok jeg og min sønn først et mikroskopisk Widerøe-fly fra Mo til Trondheim. Joda, fine flyforhold, klarvær og glede. Men når man reiser i et fly på størrelse med et frimerke, fortoner selv nabopassasjerens fis seg som dødelig turbulens der man klorer etter flytevesten under setet med både tær og rumpeballer. Og å lande på Værnes i Trondheim er jo alltid en sann glede. Jeg spør meg selv hver gang om det er så jævla vanskelig å gå inn for landing fra riktig retning for en gangs skyld. Hver eneste gang avslutter vi flyturen inn mot Trondhjem med venstresvingen fra helvete. Pilotene synes faktisk at det nok er helt OK behagelig for passasjerene å ta en 360 med grab og frontflip før vi hamrer landingshjulene ned i blankisen på rullebanen og hyler sidelengs inn mot gaten. Det setebeltet kan de stappe opp i rassen. Det hjelper omtrent like mye som å ta på slips før man skal ut å kjøre rallycross.

Så skal man videre med SAS. Der alle ansatte har gått med på å faktisk betale 20 000 til arbeidsgiveren sin månedlig for å få fortsette å jobbe i steden for å motta lønn. Eller det vil si at jeg ser for meg at de har blitt truet med kniv slik at konsernsjefen ikke skal måtte selge en av sine tyve høyfjellspalasser og Rolls Roycer og heve mindre enn tyve mill i lønn hvert år. Joda, de ansatte der er helt sikkert helt stabile. Har sikkert ikke lyst til å kjøre alle flymaskinene til arbeidsgiveren sin inn i en steinete fjellside med en ond latter. Neida. (De er jo kjempehyggelige fremdeles, så noe må jo være alvorlig galt).

I tillegg vet jeg at vi har en nedstigning over vestlandskysten foran oss. Etter en landing i Bergen har jeg løs og fin mage i flere måneder etterpå. Faktisk full organsvikt i tillegg.

Joda, det var like luksuriøst og behagelig i dag. Jeg hadde fått utdelt en kopp varm te i et rolig øyeblikk, og denne teen fikk jo gleden av å sprøytes i et løvtynt lag utover tak og vegger i det turbulensen smalt inn mens jeg tviholdt på pappkoppen. Min sønn sov merkelig nok rolig og fint under puten som om ingenting var på ferde, mens jeg bet av meg resten av neglerøttene og ba til alle makter for mitt og Sindres liv. Maktene hører meg stort sett hver gang, da jeg i dag, som andre ganger, mirakluløst kan stavre ut av flyet og kysse bakken etter landing. Sindre fikk i tillegg omvisning i cocpit. Han kunne da høytidelig oppfordre pilotene til å ikke kjøre så fort. Han kunne også fortelle at det var større risiko for å kræsje dersom man kjørte så fort. Også takket han pent for turen.

Jeg blir her en stund jeg. Nede på jorden. I sofaen, i fosterstilling.

Helvetes 2013

Ja, mange vil vel påstå at jeg ikke har grunnlag for å uttale meg om det nye året bare 16 timer etter det begynte. Og for å være helt realistisk så blir det gjerne et år helt på det jevne der jeg både skal lage mat, spise, drite, ta bussen, måke snø, falle på isen, ha leverpostei på skiva, knytte skolissene, pusse tenner, barbere leggene, ta ut av oppvaskmaskinen, se ut av vinduet, plante flasker, lukke garasjeporten, rote bort husnøklene mine, bruke opp lønna mi, kjøpe for dyre bukser, spise en hel pose cheeze doodles helt alene, skifte truser, oppleve at buksebaken revner fordi jeg skal tulledanse, kaste opp samt pusse nesen.

Men året begynte med voksne bekymringer. Jeg brukte rett og slett store deler av nyttårsfeiringen til å smugsjekke nettaviser for å se om USA hadde løst sine økonomiske utfordringer. Dette fordi jeg var redd for at forhandlingene skulle bryte sammen, og at prompelandets vanvittige gjeldskrise skulle få økonomiske konsekvenser for resten av verden, OG DERETTER MEG OG MITT SINNSYKE BOLIGLÅN, og jeg så med dette for meg at min tid som huseier skulle bli svært kort. Jeg la planer om hvordan jeg skulle takle tvangssalg av bolig og bil, og hvordan jeg kunne forsørge meg selv og familien på barkebrød i en gamme oppe i fjellsiden. Jeg kan vel konkludere med at katastrofeangsten min ikke har noen grenser, og at det er enkelte som ikke bør eie egen bolig. Sånn som meg. Jeg kommer til å gå inn i katastrofekoma om renta øker med et halvt prosentpoeng. Jeg kan ikke engang regne ut hva et halvt prosentpoeng er.

Takk for meg, og et godt og stabilt rentemessig 2013. Og ikke la meg begynne på svineinfluensaen....

Hva gir du meg?

Nøyaktig samme situasjon. Sitter på bussen midt på natten etter en lang reise, og der er han igjen; musikkmannen. Denne gangen heavy-metal-smurfetortur. Denne gangen full klikk, knuste vinduer, opprevne seter, blod, tårer, full alarm, tvangstrøye og store sprøyter rett i skinke mi. God natt!

Jeg beklager.

Ble et litt illsint innlegg i går kveld. Huff, stakkars gutt. Ikke bare hadde han utolig stygge sko og musikksmak, og en sveis som sikkert skulle simulere Lars Vaular, men som endte opp med å se ut som en sykdom i hårsekkene, dongerivest og et påtatt tøfft uttrykk i ansiktet. Så endte han i tillegg opp med å få en svetteluktende, tårevåt kvinne med fett hår opp i trynet som en usjarmerende lemen med gjennomvåt boblejakke (Våt boblejakke lukter tåfis). Han gikk i allefall av bussen, og det var jo egentlig alt jeg ville. Eller, egentlig ville jeg bare at han skulle la meg hive mobiltelefonen hans ut av bussen. Jeg tror han kunne ha vært i stand til å takke meg om noen år for at jeg reddet livet, stilen og hørselen hans.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan oppdra min sønn til å ikke gå i denne stil-fellen? Jeg vil gjerne verne han fra nesten 30-år gamle kvinner med høyt blodtrykk og et aggresjonsproblem. Skal vi sporenstreks bestille oss billetter til det amerikanske kontinent, og søke oss inn i et Amish-fellesskap? Jeg har godt anlegg for skjegg, så det skulle ikke være noe problem. Eller skal jeg søke mot fastlegen eller det illegale marked etter noen knallharde benzodiazepiner, og la både blodtrykket falle og barnevernet stake ut kursen for vår framtidige skjebne? Begge alternativene koster en del penger og investering av tid, så jeg får bare sette i gang med å spare.

Som jeg har vært inne på før, så er det ganske oppe i dagens lys at jeg har et aggresjonsproblem. De av dere som allerede har lest om dette her inne på bloggen, og som også leser f.eks nettaviser, kan med trygghet lese videre. Dere er vant til gjentakelser til det kjedsommelige.

Aggresjonsproblemet mitt henger svært tett sammen med, jeg vil ta det så langt som å kalle det en slags symbiose med mitt konstante, indre stress. Jeg skulle gjerne likt å treffe den personen som kan det å stresse bedre enn meg. Jeg tør å påstå at jeg kan stresse mer enn de aller fleste i samfunnet. Jeg har funnet min desidert sterkeste side. Gi meg hva som helst, og jeg kan mane fram diarè og magesår på no time! Er melka i kjøleskapet blitt sur? Å herre jesus kristus navn!!! Når i helvete skal jeg få tid til å kjøpe ny? Hvordan i alle dager skal jeg få dette klemt inn i min tettpakkede tidsplan??? Hvordan skal jeg klare å få denne melka med meg hjem, når veska mi er full, begge armene er opptatt, og det helt sikkert ALDRI KOMMER TIL Å LA SEG GJØRE UANSETT! Og ikke minst; hva i alle dager skal ernære meg og min familie fram til melken på ny er erstattet?? Jeg kommer til å få skjørbuk, bli innlagt, miste jobben, ingen vil være venn med meg lengre fordi jeg ser så skjørbukete ut, familien min sier meg opp og stryker meg fra familietreet, Jens Stoltenberg kommer til å fordømme meg på nasjonal TV og vinne valgkampen med et løfte om at jeg skal bli forvist fra landet for aldri å kunne komme tilbake. Jeg kommer til å ende mine dager Med Joshua og Tjostolv i Kongolansk fengsel. Spist av mine egne katter som jeg blir pålagt til å dra med meg i en ryggsekk til evig tid fordi jeg ikke hadde mer melk til dem.

Glemt å betale telefonregninga? Mye det samme som over. Det ender alltid opp med at jeg mister jobb, venner og familie, samt blir spist av katter i Kongolansk fengsel. Og ikke før jeg sitter der og har gnagd fingertuppene mine, leppene mine og det indre av mine kinn til en blodig kjøttdeig mens jeg har sett livet mitt, ikke blir spilt i revy, men blitt spilt i fast forward framover i en slags grusom framtid, klarer jeg å løsrive meg fra elendigheten. Om jeg da sender meg selv noen beroligende tanker? Neida, jeg finner noe annet å stresse over. Det er alltid noe som ikke fungerer helt som det skal.

Jeg ønsker meg en liten rugekasse med fin temperatur og luftfuktighet der jeg kan legge fra meg hjernen min med jevne mellomrom. Det hadde vært utrolig deilig.

 




Til deg med den moderne sveisen på 6-er bussen

Klokka er kvart over tolv, jeg har reist i hundre timer i strekk og har skikkelig vondt i hodet. Så vondt at det kjennes ut som gulrøtter er i ferd med å presse seg ut av panna mi.

Så tar du der borte øretelefonene dine i ørene og sveiper i gang det jævla iPhone-rælet ditt på full pinne så høyt at det skrangler i rutene. Det høres sikkert jævlig bra ut i de tinnitusbefengte blomkålørene dine. Men for oss alle andre HØRES DET UT SOM SMURFER SOM BLIR BRENT PÅ BALLENE AV SIGARETTER!

Hallo på do din gamle sjokolade.

Ja, nå er jeg rystet til grunnvollene. Hvorfor er jeg ikke på toppblogger-lista? Ikke har jeg fått noen invitasjon til sånn blogg-awards heller. Det må være noe som er feil! Jeg og min generasjon, og den etterfølgende generasjonen etter min i enda større grad, har jo fått inn med morsmelkerstatninga at man kan få alt gratis her i livet. Hvorfor jobbe og slite når JEG ER SÅ UNIK OG INDIVIDUELL OG FLOTT at jeg skal få alt opp i hendene uten å gjøre noe for det?? Jeg må bare sykemelde meg med det samme. Dette blir for hardt for meg å takle.

Men først tenkte jeg å skrive litt om det. Med denne bloggfrekvensen på opptil flere innlegg i året bør jeg få en invitasjon til blogg-awards. Ellers klikker det helt fullstendig for meg, og jeg kan komme til å skrive noe om det både på facebook og Tviter. Vent litt, jeg har jo ikke sånn Tviiiter-konto. Jeg skjønner jo ikke bærra av det. Og ikke kan jeg si noe gøy med få ord heller. Ordene venter ut av meg som verkebyll-materie, litt planløst og gjerne i feil rekkefølge. Det kan kanskje forklare hvorfor jeg holder meg unna politikken. Eller, om jeg skal være klinkende ærlig så er det som holder meg unna politikken min bunnløse latskap. Jeg satt her og så på bildene av regjeringen her om dagen (så på bildene faktisk, for jeg gidda jo ikke å lese noe med tekst og sånn) og da slo det meg hvor til de grader uopplyst jeg er. Jeg skal til å lese om ting jeg brenner for, men så dukker det plutselig opp en nyhetssak om en hund som hjelper eieren sin med å tørke seg i ræva, eller at Aylar har fått operert på seg et tredje bryst og har en grankvist i baken, og vips der går tiden. Jeg kan forøvrig vanvittig mye om Aylar, eksepsjonelle kjæledyr og fotballfrue.no. Samme helvete med papirutgaver av ting. Med ett har jeg brukt tre kvarter på å finlese reklameinnstikket fra Coop OBS. Selv om jeg ikke har noen intensjoner om å stikke opp der med det første.

Så for å summere det hele. Jeg hisser meg opp over både det ene og det andre. Jeg synes for eksempel at det kunne vært innført gratis kollektivtrafikk på flekken. Også kunne de ha sprengt vekk alle parkeringsplassene i sentrum og fått kirurgien til hjelp for å stappe de digre SUV-ene til folk opp i rævva på dem. Og vips, der hadde vi fått bedre luftkvalitet, null kø og glede, velstand og lykke. I allefall for meg som står og råtner så innst inn i helsike hver jævla morgen klokka halv syv med en trøtt to-åring og venter på en buss som aldri kommer fordi folk sitter og ruger på knekkebrødene sine alene i bilen sin på hundrevis i tallet slik at bussen aldri kommer fram. Som igjen gjør at jeg bruker en og en halv time til jobb. FOR DET ER JO MEG DET ER SNAKK OM HER, MEEEEG! Jeg vil at alle skal ta hensyn til bare meg sånn at jeg får et knirkefritt liv som går på skinner (ja for hvorfor ikke bygge en bybane opp til huset mitt her? Jeg skal rydde plass i hagen!). I tillegg slutta jeg å røyke (sånn i hverdagen i allefall) her om dagen, og forventet at jeg med det samme skulle kunne løpe opp trappene uten et eneste astmatisk lunge-hyl dagen etter den første røykfrie. Men neida, jeg hoster fremdeles slimklumper med en slik konsistens at jeg henger opp bilder med det. Faen heller, jeg kan bygge et hus med det lungeslimet. Jeg hadde til og med tord å ta et fly som var satt sammen av flegmaen som ligger i neven min etter en skikkelig hostekule. Så gikk det opp for meg at jeg jobber på Danmarksplass. Det mest forurensa og traffikerte krysset nord for Bombay. Jeg må ta opp den røykinga igjen. CO2-en og nikotinen og blåsyra forhindrer i allefall at jeg trekker ned kvikksøvet og de andre tungmetallene fra asfaltstøvet og eksosen når jeg beveger meg utenfor dørene på jobb. Løsningen på problemet? SUV i ræv.

Men dette ble jo ingen oppsummering. Det jeg ville si er at jeg er alt for dårlig til å sette av tid til å sette meg inn i sakens fakta for at jeg faktisk kunne ha fungert som en dugandes debattant. Jeg leser overskriftene og hopper rett til konklusjonen, også lager jeg et eget egosentrisk univers til å forklare min virkelighet ut fra en slagt fragmentert faktabase i mitt eget hode. Jeg tror ikke jeg er alene om å gjøre det på denne måten. Jeg tror vi er en slapp gjeng. Men da er det vel gjerne evolusjonens gang. Vi får for mye innputt fra omverden hele tiden at hjernen ikke makter å ta inn mer. Og da begynner man å sortere det mest lettfordøyelige for å kunne ta inn mest mulig av informasjonen.

Så for at dette innlegget ikke skulle bli for tungtfordøyelig (Jeg hadde i allefall hoppa glatt fra overskift til bilde og tenkt, "kan du for helvete skrive det du har på hjertet uten å bruke så jævla mange ord".) så legger jeg ut et bilde her nederst. Tatt helt ut fra sammenhengen seff.

Dette var forøvrig det første bildet jeg fikk opp da jeg Googlet "bilde" og har følgende kommentar; "Skjev horisont ødelegger et ellers flott bilde".

Les forøvrig denne nyhetssaken...(joda, leste bare overskriften, og ble inspirert til å skrive dette blogginnlegget)

Jaddah


Dagens outfit; SportsBH fra fretex, hvit singlet fra klesskapet, bar underkropp og crocks.

 

Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal få for "midtstilt" eller "venstrestilt" tekst. Vet jeg skal holde meg unna "høyrestilt". Det er forbeholdt arabisk. Tar gjerne en kjapp "vote" på det. Vet ikke hvordan man kjører sånn "vote", men dere kan gjerne sende meg en "SMS" om hva dere synes er best for øyeeplene.

Jeg har ellers vært en tur i Tyrkia siden sist. Hyggelig land. Jeg fikk kjøpt meg en dunk frityrolje som jeg levde på under oppholdet. Lettere å gjøre det sånn så man slipper å spise all den pommes fritsen.

Ellers så har min sønn lært seg å si "salmonellarelatert diarè" og river ned provoserende politisk og religiøs propaganda når han snubler over dette. Han planlegger også sin to-årsdag om et par uker. Blir stripping, fatøl, fyrverkeri og diamantsmokker har jeg fanget opp når han har stått i telefonen. Jeg derimot skal vie dagen til å lage et lite alter der jeg skal ofre små godsaker for å vise min takknemmelighet for at kroppen har en fantastisk evne til å regenerere. Hvem skulle tro at jeg kom fra det med livet i behold der jeg krestet ut et menneske fra en av mine smalere kroppsåpninger for to år siden. Og at mennesket ble over gjennomsnittet oppegående i tillegg.

Nå skal jeg legge meg over på siden og feire stille at jeg fikk satt på oppvaskmaskinen her i sta. Er så varmt ute her i Bergen at jeg stort sett bare rekker å gå på do, kle på meg og Sindre, før vi skal legge oss igjen. Det går ikke så raskt med andre ord. Jeg er ikke skapt for fart, i allefall ikke i 30 varme.

Dagens rett


Dagens rett består av Pasta de parma som jeg blandet ferdig i kjelen i går kveld. Men så rakk jeg bare å koke den halvferdig før jeg kom på at Pasta de parma smaker ballesvette. Dette vet jeg fordi jeg levde av Pasta de parma for rundt ti år siden da jeg gikk på videregående, og fordi jeg kan ha vært i befatning med ballesvette. Ikke frivillig. Jeg reiste imidlertid ut til en venninne i går kveld og tvang henne til å ernære meg i ett døgn, før jeg kom hjem igjen og fant kjelen med Pasta de parma stående på kokeplaten fremdeles. Varmen slo jeg selvfølgelig av i går, og det var dumt for ellers kunne jeg ha hatt ferdig middag til da jeg kom hjem. Jeg tok en kjapp vurdering, og fjernet fluene, før jeg satt på plata igjen. Også fant jeg noe gammel sushi-laks i kjøleskapet som jeg surret hardt i stekepanna. Tenker at alle bakterier blir drept om man bare steker ting hardt nok i nok smør. Det hele smaker faktisk veldig bra. Jeg tar tran og Sanasol til for å være sikker på at jeg har fått i meg noe næring.

Pakken med bind er med på bildet fordi den sto der da jeg skulle ta bildet, og for å illustrere at jeg har fått mensen alt for tidlig i forhold til 28-dagerssyklusen min. Jeg kan derfor spise alt. Jeg måtte holde meg selv i nakken for å ikke plukke opp en halvspist Snickers fra gata i stad.

For å veie opp for dette ekle innlegget, avslutter jeg nå med at jeg har vasket badet og kjøkkenet slik at alt forutenom maten min er hygienisk og rent. Jeg har også fått svar fra Johnny Depp om at han gjerne ønsker å ligge med meg før han blir for gammel, og han kommer snart på besøk. En av disse to siste setningene er jug.

OMG, JEG LIKER PLUTSELIG MAJONES!

Da må jeg nok endre den teksten til høyre (eller venstre) der -----> Blir jo helt feil når jeg har skrevet at jeg har kraftig aversjon mot det. Jaja, jeg regner med at alle har sittet bevrende, slevende, gråtende og forventningsfulle i påvente av nytt innlegg på denne bloggen. Helt utrolig at jeg tjener en million i måneden på dette. Er bare helt vanvittig hot å reklamere på denne bloggen. Jeg får blant annet oppdrag i å reklamere for forskjellige produkter, og får dermed både massasje og sykt masse esker med penger sendt hjem til meg. Så i dag skal jeg ta for meg dette toalettpapiret jeg har benyttet i noen år nå. Det får med seg skitt og lort på en tilfredsstillende måte, og suger også opp urin dersom du tar deg en drøy snurr rundt hånden før du fører den ned mot genitalia.

Ja akkurat denne rullen har jeg myket litt opp slik at jeg ikke blir sår i baken når jeg har en sånn dag der det blir noen runder på ramma. Lykke til, papiret heter "Toalett" og har grønn etikett. Rundt 20,- pr. pakke. Holder en uke-to for mindre husholdninger.

 

Jeg skal også videreføre outfit-bildene mine da jeg fikk en helt overveldende respons sist. Jeg tror det var en eller null som kommenterte, og det betyr at hundrevis ble helt satt ut av glede, inspirasjon og glede da de så det. Faen, der brukte jeg "glede" to ganger, men skitt au. Kom ikke på flere ord.Lue fra "Barnehuset", lodden jakke fra en grøft, sykkelsko og sorte tigths som er gjennomsiktige i baken. Jeg er klar for fest og fanteri.

Hørte forresten at Johnny Depp var single, så nå skal jeg vie resten av kvelden til å skrive et brev der jeg overbeviser han om at han ikke kan gå i grava uten å ha ligget med meg.

Nytt på shoppingfronten

Jeg måtte bare ta en liten bloggpause. All denne oppmerksomheten ledet meg rett i veggen. Jeg begynte å tenke på barndommen min, og de gangene jeg bare fikk i meg 6 is på 17.mai, alle traumene. Herregud...nå når antallet følgere ligger under en milliard kjenner jeg meg sterk nok til å forfatte et nytt innlegg. Bare ikke forvent for mye av meg, for da går jeg rett i veggen igjen. Vurderer åpen kjøkkenløsning slik at denne berømte veggen kan unngås i framtiden. Bare synd jeg leier og ikke eier leilighet. Får heller begynne å se meg for når jeg romsterer rundt her hjemme.

Jeg har vært og handlet. Jeg kan se en økende (eller ganske konstant) tendens til å poste bilder av hva man har gjort av nye innkjøp på forskjellige blogger. Jeg tenkte jo jeg må følge med i tiden og forvente effektivitet på lik linje med det beste i utlandet, så da kan jeg jo slenge meg på. Jeg kjøpte en fisefin regnjakke her om dagen. Den er brun, og holder meg tørr fra ca. knærne og opp til haken, for så å holde meg tørr igjen fra rundt pannen og ned til baksiden av lårene igjen. Jeg kunne ha lagt ut et bilde her, men å gå ut i gangen klokka 12 på natta for å ta et bilde, lete etter overføringskabelen til dataen, laste dritten ned, for så å plages med å få lasta opp det dårlige bildet tatt med blits som framstiller fargen helt feil, nei det gidder jeg ikke. Så dere får lage akkurat det bildet inni hodet. Jeg kan imidlertid stille med noen illustrasjonsfoto av andre ting jeg har handlet i dag. Jeg kjøpte blandt annet en rød paprika jeg er utrolig fornøyd med. Mulig jeg kutter den opp og spiser den allerede i morgen.


Jeg har også gått til innkjøp av et par squash og en frekk oppvaskklut.

Dødsfornøyd!

Jeg tenkte å slenge på noen ukvemsord om den høytiden vi nå går inn i. Folk blir alltid så merkelige i fjeset når jeg tar dette opp "face 2 face" så jeg velger å gjøre det over internett i steden. Jeg har lagt merke til at det er en god måte å spre sine meninger om støtende ting på. Julen kommer mot oss som et slags verkefylt sår. Huff, det var kanskje å ta litt vel hardt i. Men jeg har ikke sansen for denne høytiden. Det vil si, jeg liker både å kose meg med familien min, med god mat, og alle de hyggelige lysene og TV-programmene og marsipan og mandariner. Men jeg kjenner stressnakken setter seg allerede midtveis i august. Ikke det at jeg gjør så himla mye før julen setter inn, men mer fordi jeg føler jeg burde ha gjort så mye. Det er alle disse menneskene som jeg elsker og er glade i, og tenker på hver eneste dag, som jeg føler jeg svikter noe så jævlig dersom jeg ikke skaffer riktig presang, sender kort i tide til, eller eventuelt glemmer å sende kort til i alt stresset. I tillegg så har jeg ikke nok penger til å skulle materielt sett vise dem hvor mye jeg setter pris på dem. Og på toppen av det har jeg en gryende følelse av at de ikke trenger alt møkka jeg sender til dem, og at jeg egentlig bare belaster dem ytterligere med å gi dem enda en helvetes salatbolle som trenger en plass i hjørneskapet. I tillegg så skal ting ordnes. Jeg må bare se det i hvitøyet, jeg er ingen ordner. Jeg har ikke ordning på ting. Jeg skriver lister som jeg roter bort, og glemmer når jeg skal ha dem med i butikken, så uansett hvor organisert jeg forsøker å være ender alt med en slags improvisasjon fra helvete når jeg står der og kaldsvetter og kjenner at jeg har drukket for mye kaffe og har overtrekk på konto. Julegardiner på kjøkkenet har jeg, og jeg har tenkt jeg skulle stryke dem i tre år på rad nå. De henges sikkert opp med fjorårets vaskeskrukk i år også. På vrangen, og stiftes opp fra gulvet. Jeg tenkte til og med å vaske huset skikkelig før jul. Ser meg selv stå ruset på salmiakk, med kraftige brystsmerter rundt midnatt lille julaften mens jeg forsøker å microfibre vekk stekefettet fra kjøkkenskapene mens jeg fantaserer om å sette fyr på hele dritten. Igjen, leier leilighet, ikke noen god idè.

Jeg gleder meg til romjula jeg. Gå rundt og sose i flere dager, og føle at livet er helt tomt. Hva i alle dager skal jeg gjøre nå? Det eneste som står på agendaen er å støvsuge under det billige juletreet i stua femten-seksten ganger om dagen og levere julegavepapiret til gjenvinning. Hva nå? Spise på de tyve kiloene med mandariner man har kjøpt til man oppnår den riktige konsistensen på diarèen etter fettsjokket på julaften. Lade opp til nyttårsaften som man i underbevisstheten ser for seg kommer til å bli den helt syke festen, selv om man ikke har planlagt noe spesielt. I fjor feiret jeg nyttårsaften ved å se "Dawn of the dead" og spise et og et halvt kilo waldorfsalat i min egen stue. Det var egentlig riktig så koselig, og jeg følte meg rimelig god og mislykka som menneske. Til tross for at jeg store deler av natten satt med puppen ute og så på et fullkomment stykke menneske som jeg selv hadde produsert.

Nei nå kom jeg i julestemning dere! Lykke til med shoppinghelvetet de neste to månedene!

Kroppen

Tiden har kommet for å bevege seg inn på dette flotte organet. Kroppen. Ikke det at det er noen som har bedt meg om det, ei heller er det noe jeg har lovet mine milliarder med faste lesere, men jeg har likevel bestemt det. Så sånn får det bli, og det som er i mot er en idiot. Eller bare ikke videre interessert i kropp, og det er da forsåvidt helt i orden. Jeg er da, som mange andre medsøstre og brødre, over gjennomsnittet opptatt av dette med kropp. Av den enkle grunn at jeg ble født inn i denne verden utstyrt med et fyldig sett komplekser. Disse har utartet seg på forskjellige vis, og formert seg kraftig som årene har gått. Jeg har mang en gang sittet i lotusstilling mens jeg har messet taktfaste, rituelle rop og stønn over et kar med salvie og geiteavføring, og filosofert over hvorfor det har seg slik at vi kvinner kan virke som om vi kvinner er utstyrt med badevekten i den ene hånden og en Nutrilettbar i den andre fra naturens side. De som klarer å riste av seg sidde remediene under oppveksten, eller ganske enkelt slapp unna, er meget heldig. For det er unektelig en tung byrde å dra med seg som en ihjelkjørt elg igjennom livet.

Jeg må jo innrømme at jeg blir forbanna på meg selv. Spesielt når man tenker tilbake på at man gråt sine modige tårer som 13-14åring og klep i imaginært magefett, og jogga som en helt for å bli slank og fin. Jeg hadde samme høyde som jeg har nå, men veide ca halvparten. Og misforstå meg rett, jeg er en slank kvinne i dag. Hva var det som hadde åpnet kraniet mitt og tømt endetarmen sin der mens jeg sov?? Hvor får vi det fra?? Paradise Hotel blir en litt for billig løsning på dette mysteriet spør du meg. Det må jo være noe vi har i oss. En slags feilutvikling, et feilskjær i evolusjonen. Om man går naturen i sømmene burde det ideelle være å legge seg opp til å bli bælfeit, for da hadde men hatt noe å tære på i trange tider. Det må jo være derfor vi har en slik unektelig trang til å krafse til oss på andre områder i livene våre.  Er det hele bare basert på påfugl-symdromet? At vi konkurrerer om å ta oss bra ut? Når vi da er inne på dette med å ta seg godt ut kan jeg jo ta en rask opptelling på hva jeg har konsentrert mitt selvhat om de siste 27 årene; La oss begynne nederst på denne reisen i skammens legeme....føtter. Sammenklemte tær, og manglende negl på lilletåen. Hårvekst på tær og vrist. Kraftig hårvekst på legger og lår. Synlige blodårer på bena. Fotballegger. Tynne legger. Uskulpturelle knær. Strekkmerker på lårene. Gnisselår. Stor rumpe. Liten rumpe. Cellulitter. Appelsinhud. Nupper. Kviser. Ryggfett. Magefett. Fødselsmerker. Kort rygg. Ukvinnelige former. Små pupper, hengepupper, usymmetriske pupper, store pupper, skjeløyde pupper, hårete pupper, bleke pupper, rare pupper, melkespreng. Kort hals, lang hals, skjev hals. Dobbelthake, trippelthake, kvisehake. Lang nese, skjev nese, store nesebor, tørr hud, fet hud, såre lepper, bart, fødselsmerker, kraftige øyebryn, for tynne øyebryn, store øyne, trøtte øyne, mannefjes, utstående ører, hudormer, hår på armene, fødselsmerker under armene, nedbitte negler, blodårer en sprøytenarkoman hadde dødd for (eventuelt av), tynt hår, tykt hår, fett hår, tørt hår, blondt hår, sort hår, kort hår, langt hår, stritt hår, pistrete hår. Lista er umennskelig lang, lengre enn dette. Nå mangler jeg i tillegg en negl på min venstre lillefinger etter et hårete møte med smekklås. Herrejemini, jeg ønsker meg en spesialdesignet håndburka.

Note to self; IDIOT!





Megaklikkings!

(Surmelk, på grensen til sint)

Jeg begynte å gruble på noe her i dag. Det gjelder det å bli sånn innmari forbanna for ting, noe jeg måtte konkludere med at jeg ofte blir. Grunnen til at jeg begynte å gruble på dette var at jeg ved hjelp av min pulsklokke (oooo...jeg har pulsklokke liksom, den sossetreningsræva. Den e skikkelig gammel så det så) fant ut at jeg holdt en gjennomsnittspuls på 120 hele veien fra Haukeland til Ytre Sandviken fordi kollektivtrafikk og uomtenksomme mennesker gjør meg så inderlig provosert. Det ene avløser liksom bare det andre. Om dere nå klorer dere fast i sofaputene fordi dere lurer på hva nøyaktig som provoserer meg, kan jeg alltids komme med et par eksempler. (Det er ikke dermed sagt at dette bør provosere alle, det er trossalt bare jeg som har et slags helseproblem begynner jeg å forstå.)

Det å ta buss med barnevogn er en ny epoke av mitt liv. Det gjør all transport til en liten ekstra utfordring, ikke bare fordi det er trapper i alle busser (Norge bryter med eget lovgrunnlag i og med at dette diskriminerer handikappede fra nesten all kollektivtrafikk) men også fordi man kontinuerlig må tigge folk om å vise hensyn. Gi plass, flytte seg, ikke sitte på vogna og så videre. Det skal sies at de fleste er fantastisk hjelpsomme. Det var til og med en diger fyr som bare tok hele vogna og bar den inn i bussen for meg en dag. Jeg ble helt sjokkert, og meldte han sporenstreks på Verdens Sterkeste Mann-konkurransen og bakte han en diger rullekake. Men så er det så mange som har tatt av seg hodet og oppbevarer det i anus, som aldri løfter blikket og ser sine medmennesker. Det er faktisk teknisk umulig siden øynene også befinner seg i endetarmen. Nå er det ikke stakkars lille forsvarsløse meg som får kjenne mest på denne skavanken, for de lar sine late rumper og egosentriske kropper fysisk ignorere kvinner med fem barn og fjorten handleposer, 98 år gamle menn med ett bein, og 4-åringer som må reise alene til barnehagen. De står midt på gulvet og nekter å flytte seg. De tar det siste ledige setet selv om de bare skal reise ti meter. De trykker sin velfylte ryggsekk inn i den benskjøre ryggraden til pansjonisten bak seg. Finnes det noe bak meg? Nei, det eneste som finnes er det jeg ser, altså mine egne tarmtotter.

Da var den ederen og den gallen spilt. Jeg beklager, jeg har faktisk ikke et så negativt menneskesyn til vanlig. Jeg synes faktisk menneskene rundt meg er riktig så fisefine og vakre å betrakte. Men når jeg tar kollektivtrafikken blir jeg til et monster. Jeg skriker til bussjåføren fordi han bremser så brått, og ber fjortiser om å få beina ned fra setene. Herregud....jeg ER faktisk et av de menneskene med hodet i anus, gone very, very bad! Jeg har et problem! La meg utdype dette mer.

Da jeg så hadde overlevd bussreisene uten å skalpere et eneste menneske, så jeg det som lurt å gjøre noen innkjøp før jeg gikk hjem. Da jeg kom ut av butikken ser jeg (Å herregud, øynene mine!!!) en godt voksen mann (45+) sitte i en bil (av finere merke og årsmodell) med tanker om å nyte en slags yoghurt i beger. Han åpner begeret, flekker av all embalasje, åpner bildøren, og du gjetter det, kaster dritten ut på bakken på parkeringsplassen utenfor butikken. For så å lukke døra igjen og stikke skjeen ned i massen. Jeg skreik mitt villeste primalskrik! Tok opp søpla og viftet det utenfor vinduet på bilen hans mens jeg framførte åndse-håndbevegelser ved hodet mitt uten videre interesse for sjåføren. Jeg kastet søpla i søppelkassen som befant seg en og en halv meter i fra oss, og masjerte hjemover. Det jeg hadde LYST til å gjøre var å åpne bildøra og banke yoghurtlokket inn i trynet på han mens jeg taktfast messet at hans egen mor desverre ikke er sydd fast på kroppen hans, og at det herved er hans medmennesker som må plukke opp dritten etter han. Jeg ville rett og slett gå fullstendig bananas og rive av skinntrekket på setene i bilen med tennene, og åpne panseret for så å drite ned i motoren på bilen. Hva betyr egentlig disse fantasiene? Burde jeg vurdere sterke medisiner?

Noe må gjøres. Da jeg snakket med min mor i telefonen en stund etterpå klarte jeg fremdeles ikke å legge dette bak meg. Pulsen banket taktfast i panna mi, og jeg kjente det strammet i brystet. Det kan ikke være et bra tegn. Jeg tror mine omgivelser og min kropp hadde satt pris på at jeg fant en metode for å roe meg noe kraftig ned.

Men hvorfor blir man så sint for alt mulig? Hva er logikken bak det? Jeg hadde skjønt det dersom jeg var nødt til å felle gauper med bare nevene for å fø familien min, men jeg bor derimot i en smekkrikt land og har alle mulige luksusfasiliteter rundt meg til en hver tid. Jeg burde ikke ha noen grunn til å være i konstant alarmberedskap. Har jeg rett og slett undertrykt mine primalinstingter for mye? Er det på tide at jeg tar en kølle med meg ut i naturen for å sloss litt for livet mitt? Og joda, jeg har prøvd yoga. Blir like sint på bussen hjem.

Jajamensann, nå er dere advart. Søppelplukkingsdagen på barneskolen (den før 17.mai) har visst satt dypere spor i meg enn i folk flest. Til mitt eget forsvar er jeg ikke voldelig i mitt skitsinne. Mot gjenstander ja i aller høyeste grad, men jeg kunne nok aldri ha krysset den grensen med folk. Med mindre de gjør unevnelige ting mot barn, da bør de holde seg veldig langt unna. Dere andre må gjerne komme tett, tett og nærmt innpå meg. Jeg liker den fysiske kontakten. Det er derfor jeg ikke kjøper egen bil.

Om å gjøre ting man ikke tør.

Jeg tror jeg levde veldig mange av de første årene i livet mitt uten å gjøre ting jeg fant skumle. Noe som resulterte i at jeg syntes flere og flere ting framsto som skumle. Som for eksempel å ringe offentlige instanser eller å ta kollektivtransport.Og som dette bildet illustrerer så var vel kanskje akkurat det ganske fornuftig. Denne redselen for ting spredde seg til å være redd mennesker som var født før meg. Altså eldre mennesker, men det spilte ingen rolle hvor mye eldre, bare de gikk på et annet klassetrinn over meg på skolen. Fullstendig isnende angst. Hva skulle man si til disse vise eldre? Hvordan skulle man te seg? Jeg forsøkte å holde meg lengst mulig unna. Mange ganger kunne jeg fungere riktig så bra sosialt helt til vedkommede var så uheldig å avsløre sin alder. Om denne var et år eller to unna min egen førte det til full kortslutning i skallen min.



(OMG...de er faen meg skumle ass!)

Videre ble jeg redd for sosiale sammenkomster, da fester der flere på min alder (eller gud forby, eldre enn meg) var samlet. Jeg forsto rett og slett ikke hvordan jeg skulle føre min egen kropp rundt. Jeg ble enormt redd for å måtte prestere noe foran noen, da for eksempel fortelle en vits eller en historie. Jeg ville helst bare holde min munn og sitte stille, men samtidig var jeg fryktelig redd for å bli glemt.

Takket være den tidlige alkoholdebuten min fikk jeg da likevel gjort masse teite ting sammen med mennesker på både min egen alder og eldre. Selv om det gjerne førte til at jeg var hundre ganger mer redd etterpå, så fikk det meg da littegrann framover her i livet. Så er det da den gyldne middelvei da, der man må passe på at det ikke nettopp får motsatt effekt. Som en advarsel til dere millioner av unge og lettpåvirkelige som daglig leser bloggen min, alkohol er både vanedannende og smaker hestepiss. Og du kan risikere å drite deg ut, bokstavelig talt som å få bæsj i buksa, om du inntar for mye.

Mange andre ting var jeg også redd for, som å gjøre ting sammen med foreldrene mine på offentlige steder, svetteringer, å kaste opp, brann, låste dører, kviser på morgenen som jeg ikke oppdaget før jeg var kommet på skolen, bart og øyenbryn, å bruke lue, og etterhvert det å bli tykk. Jeg kunne nok ha forsynt Kina med elektrisitet i et lite tiår med all den energien som gikk med på å skjule/unngå/forebygge alle mine angster. Men på et eller annet merkelig vis begynte de å slippe taket, en etter en. Akkurat som om hjernen min begynte å slå seg av. Plutselig en dag så hadde ikke alder noe å si, og jeg begynte å se på svetteringer som et naturlig fenomen. Jeg begynte å foretrekke kollektivtransport, og oppsøkte situasjoner der jeg sto mest mulig ensom og forlatt i et mest mulig fremmed land, helst uten pass og penger og sørget for å miste flybilletten. Jeg ringer daglig til offentlige instanser, kanskje bare for å få tiden til å gå, og kviser er det morsomste jeg vet. Jeg har gått på merkelige idrettsgrener, festivaler og orgier alene, og synes ingenting er så forfriskende som et flunkende nytt arbeidsmiljø å bli kjent med. Og jeg er altså kommet til det punktet der jeg lurer på om det har gått for langt. I morgen skal jeg nemmelig stå foran 40 mennesker og smekte kroppen min til latinamerikanske rytmer, selv om jeg aldri har kunnet lokke selv den fulleste mann med meg hjem med mine hakkete og stavrende dansesteg. Kanskje jeg snart slutter å være redd for å fly også?

Jeg er i allefall fornøyd med at jeg har barn som jeg kan gjøre flau i all overskuelig framtid. Hva ellers har man egentlig foreldre til?

Midtsommersdrøm



Her er jeg da jeg prøvde å gå tur i dag. Jeg er så jævla lei av denne årstiden. Høstvinterprompevår (en blanding av høst, vinter og vår) er det verste som finnes. Men disse treffsikre og slitesterke betraktningene leder meg inn på noe helt annet; Hvordan man alltid mangler evnen til å sette pris på det man har akkurat nå. Neida, jeg skal ikke omvende dere til kristendommen eller en eller annen sprø sekt, ei heller forsøke å omvende dere til den evige positivismen. For det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke har troen på. Verken det ene eller det andre. Men jeg satt her og så ut av vinduet mens jeg bante så murpussen dalte fra taket og syntes noe så innfernalsk synd på meg selv, også kom jeg på hvordan det var å bo i nord- Norge, noe jeg forsåvidt har gjort en ti-tolv ganger lengre enn jeg har bodd her i syden. Spesielt et par erindringer fremstår som LSD-hallusinasjoner når jeg tenker tilbake. Det kan neppe ha skjedd. Men det har jo det, og nå sitter dere sikkert der og vibrerer på stolen (eller i sofakroken sammen med familien) etter å få vite hva som kunne ha vært så grusomt. Uansett tenkte jeg å skildre noen høydepunkt fra nord under her.

Den aller første kjøreturen jeg skulle gjennomføre i mitt liv fant sted rett etter jeg hadde tigget meg til førerkortet. Jeg hadde fått/arvet/tigget meg til en eldre Toyota Camry, og kunne verken fylle bensin eller regulere setene. Men jeg bestemte meg likevel for å kjøre fra Tromsø til Finnsnes. Jeg tror det er meningen det skal ta mellom to og tre timer å kjøre denne strekningen. Min far ringte gråtkvalt og forsøkte å få meg i fra det i og med at det var februar, snøen lå tungt, og det var meldt full storm. Jeg hadde attpåtil bestemt meg for at kjøreturen skulle foregå på kvelden. Sta som et gammelt rugbrød satte jeg meg inn på leopardsetene og kjørte i vei, sneiet en bensinpumpe, og brukte 30 minutter på å plassere bilen nærme nok til å få inn bensinen. Og ca en mil utenfor Tromsø viste det seg at værmeldinga stemte på en prikk. Veiene ble omgjort til speil med Zalo på, og det regnet så mye at jeg faktisk måtte ut og øse for å ha sikt. I tilegg hadde bilen min 1000-meterslanglys, og jeg hadde slett ikke fått inn teknikken med å slå de av og på. Så jeg lot dem bare være på, noe som helt sikkert førte til flerfoldige uttforkjøringer den kvelden.

Midt i Lavangsdalen, den mest øde strekningen i hele Skandinavia, forsvant vindusviskeren på førersiden. Den fløy avsted utover myrene med et stormkast, og jeg tror jeg kjørte i fem minutter før jeg innså at jeg faktisk ikke så noenting. Da bar det ut i stormen grinende mens jeg fortvilt forsøkte å få løs den andre vindusviskeren for å flytte den til rett side. Den var selvfølgelig rustet fast. Men mens jeg sto der og gråt i hvit, gjennomvåt skjorte og stive brystvorter, stoppet det en snill taxisjåfør. Han kastet seg ut i stormen, og fikk byttet viskere fortere enn svint før han falt i grøfta. Det siste jeg så før jeg kjørte ivei var at han hadde funnet det eneste gjørmehullet nord for polarsirkelen.

Da jeg hadde kommet halvveis hadde jeg også kommet til innlandet. Her var været langt bedre, og jeg kjørte i meg en pølse med alt og fastslo at resten av turen kom til å bli plankekjøring. Og da jeg begynte å kjøre oppdaget jeg at det var NATO-øvelse og kolonnekjøring helt til Trondheim. Turen tok åtte timer.

Jajamennsan. Det var likevel ikke dette som var vendepunktet, dråpen og spikeren i kisten for mitt liv som nordlending. Det var da jeg sto i full storm med slaps til armhulene og forsøkte å skifte et punktert dekk på bilen som jeg ikke fikk start på på det nest mest øde stedet i Skandinavia. Og skulle forsøke å rekke jobb.

Ja nå burde jeg vel ha klart å ta med tilstrekkelig sammen til å komme meg de tredve meterne bort til butikken, men nei. Jeg påberoper meg retten til å syte og klage og bli her inne under ullteppet.

 

Hvor i faen blir den jævla tiden av??




Her følger en liten liste som jeg (kanskje fordi jeg har innovertiss?) føler jeg bør følge. Utad streber jeg selvfølgelig bare etter en brøkdel av disse tingene, men jeg får likevel en sterk, indre dårlig samvittighet for alle de andre tingene jeg aldri rekker å gjøre;

Sunn mat, faste måltider, hjemmelaget middag

Ryddig og rent hus, system og orden og pynt

Rettferdighetssans og positivitet til livet og det det bringer

Følge opp familie og venner med kort, hilsninger, telefoner og besøk

Følge opp egen familie med de dype samtalene, fotografering og annen dokumentasjon

Følge opp seg selv med å klippe tåneglene, trene, få orden på håret

Være en dedikert arbeidstaker som stiller opp på møter, dugnader, er godt forberedt og organisert

Være opplyst og oppdatert på hva som foregår i verden, følge med på nyheter, sette seg inn i konflikter

Være bevisst på miljø og gjenvinning, spare på ressurser

Den jævla personlige økonomien

 

Joda, det er helt sikkert en hel del flere ting som kan føyes til, som å ta seg bra ut, være en god sexpartner, å være kul og kunne masse om musikk, litteratur, kunst og funfacts, (for ikke å spille i band, det har jeg lyst til!) å kunne lage mat, vaske vinduer, stryke gardiner, bake brød og annen husmordritt, men jeg maktet bare ikke å lage listen lengre. Poenget mitt er bare at jeg rett og slett IKKE HAR NOK TID! Når i helvete skal man sitte på sofaen og se på Dating i mørket??? Og selv om jeg kutter ut både Dating i mørket og Dr.Phil så rekker jeg likevel ikke å gjøre nesten noen av disse tingene. Jeg skriker ut et primalskrik av desperasjon, og søker hjelp der ute hos dere som både er kule, sexy og har det så fint hjemme. Hvordan? Finnes det en pakt med djevelen jeg kan inngå? Snakker vi narkotika her??

For å dra et godt eksempel; Jeg sto opp svært lenge før den første fuglen engang tenkte på å fise i morres. Jeg begynte dagen med å brødfø meg selv og dem rundt meg, ta ut av oppvaskmaskinen, brette klær, sette på en ny vaskemaskin, dusje meg selv, kle meg selv og dem rundt meg, suste til byen for å gjøre et ærend som slett ikke lot seg gjøre (hvordan i helvete får man betalt noe til utlandet???!!!) kom hjem igjen for å sette igang brødføingen igjen, tok ut av oppvaskmaskinen igjen, fiksa på kjøkkenet, rydda i stua, forsøkte å rydde på badet, forsøkte å lage sunn og god barnemat som småen syntes smakte dritt, fikk dritten inn i fryseren i kokte glass, hørte på radio hele tiden men hørte ikke nyhetene over blenderbråket, skiftet drittbleie, la sneipen til å sove, tenkte så at jeg har en hel deilig halvtime på å slappe litt av og kanskje prøve å betale de der greiene til utlandet igjen. Men så kommer jeg på; jeg må jo lage middag til meg selv også. Og vi har egentlig ikke barnevakt når jeg skal på jobb i kveld sånn at samboeren må kombinere jobb og hjemmeliv på en intrikat måte. Ikke ser det ut til at jeg får sneipen til køys i vanlig tid i kveld heller for han sover plutselig mye lengre enn vanlig. Det betyr i tillegg at jeg mest sannsynlig ikke får sove noe særlig i natt heller. I tillegg er jeg ikke helt klar for jobb i kveld heller, og jeg skulle ha gått igjennom både det ene og det andre. Og i tillegg kjenner jeg at stresset gjør sånn at jeg må veldig på do. Og nå sitter jeg her og skriver masse tull i stedenfor å prøve å gjøre noe med det.

Til tross for alt dette er skittentøykurven fortsatt full, oppvaskmaskinen er også full, det er fremdeles ganske rotete i stua og på badet, og det er på tide å tørke støv. Igjen. Jeg har fremdeles ikke fått betalt det der til utlandet, og slett ikke fått bakt brød. Og det blir nok neppe noen sunn og balansert middag på meg. Jeg får bare improvisere på jobb, og den sexen? In your dreams.






Harmoni

Kjenn hvordan den indre roen senker seg over sinnet, og hvert nervefiber i kroppen faller på plass.

Menstruasjon

Tenkte jeg skulle øse ut tema fra mitt indre liv her for dere i dag, noe som bare kan lede til at jeg skal fortelle at jeg har fått mensen tilbake. På deres høyre side kan jeg erindre at jeg har reklamert med min 28-dagers syklus, men jeg har altså nå hatt en 440-dagers syklus i steden. Da betyr det at man får en skikkelig jævlig en, forutenom fødselen som oppsummerer all menseverk som man har samlet opp på 9 måneder, sammen med blod og gørr. Det gledelige ved at mitt forplantningsorgangsystem er tilbake i vanlig gjenge er, nei ikke at jeg skal ta det i bruk, men at jeg fikk brukt mitt flotte mensebeger. Det fungerer helt upåklagelig, og jeg føler at jeg både kan danse salsa, lage taco og gå på ski i hvite tights om det skulle friste. Faktisk i barrumpa også, men det er mulig det kan være straffbart. Jeg har også fått klemme flotte, hissige kviser og koset meg med både fett hår og fet panne, samt spist en pose micropop og en pose Smash. Sitter nå her og vurderer om jeg skal rive i en pose til med micropop, men er litt i tvil om hvorvidt jeg bør utsette meg for all den strålingen fra microbølgeovnen. Ønsker ikke risikere å forstyrre min 28-dagers syklus nå som den er oppe og går igjen.

Noe som følger med menstruasjon er hormoner og emosjoner. Jeg begynte å tenke en hel masse på katten siden jeg var sammen med den sist jeg hadde menstruasjon. I allefall min tredje siste. Katten er nemmelig blitt påkjørt, og den er i skrivende stund kremert og mest sannsynelig blitt gjenfødt som et menneske i Norge. Dette har jeg analysert meg fram til siden den var så uhyre snill og grei, og at man fortjener å få et godt liv med muligheten til å bli enda snillere og greiere ved en eventuell gjenfødsel. Nå skal jeg ikke påstå at det beste livet er som menneske i Norge, men utfra meg selv, det blir vanskelig å snakke ut fra noen andre gjenstander, dyr, organismer, individer eller insekter på andre steder, er det veldig fett å være akkurat det. Jeg har allverdens muligheter til å gjøre noe stort for verden, til å utvikle meg mot det maksimale av mitt potensiale og være i ett med min sjel, mine omgivelser og verden som èn organisme. Men sannheten er at jeg ikke klarer å kildesortere rett engang, og i tillegg kjøper jeg alt for mye dritt. På toppen av det hele er jeg stadig vekk den drittsekken mot mennesker rundt meg. Sånn som i dag da jeg ble skikkelig aggressiv på et fremmed menneske som gikk midt på fortauet foran meg. Selv om min fornuft fortalt meg at det bare var hormonene som snakket, og at jeg kom til å komme fram kanskje bare ett og et halvt sekund tidligere dersom jeg kunne komme meg forbi dette mennesket, manet mitt indre fantasiliv fra de mest groteske bilder på metoder for å få personen til å holde høyre eller venstre side av fortauet for all overskuelig framtid.

Katten er i allefall død. Det er nå ganske lenge siden, tror det hele skjedde i oktober eller november (livet har på en måte vært litt tåkete etter det) og det var en skikkelig grusom dag. Denne fantastiske katten som hadde bragt meg så uandelig mye glede, kjærlighet og latter. Kanskje den rett og slett hadde blitt slitt? Hvilke andre grunner den skulle ha til å plutselig styrte ut i veien vites ikke. Men en ting er sikkert, og det er at den faen ikke kunne ha blitt drept momentant dersom bilføreren hadde holdt fartsgrensen på 30 kilometer i timen, som er blitt fastsatt på en strekning på rundt 200 meter nedenfor vårt fisefine borettslag. Så jeg har herved konkludert med følgende; katten har nok hatt det fryktelig vondt, og bilføreren har nok kjørt i minst 70, og jeg kommer til å sørge for å oppføre meg like bedritent som deg kjære bilfører (og drikke like mye cola og sitte på min bakende i en overdrevent senket bil med tåkelys resten av mitt liv slik at vi får et bortimot like langt livsløp) slik at vi kan få gleden av å bli gjenfødt på samme, kjipe sted. Og da, DA skal jeg love deg at dersom dette stedet for eksempel er India, så skal jeg SPISE KUA DI!



(Ja hold godt fast på Dagros din svette rævsprekk)

Meg, meg, meg. Et dypdykk i egen navle.

Siden vi er på tur inn i navlens år 2011 som markeres i hele den vestlige verden, tenkte jeg det var på tide å ta en skikkelig titt inn i min egen. Faktisk i mange land som f.eks Norge er faktisk navlen allerede blitt sett mye på i årene som har vært, og vi kan se tegn på at dette kommer til å fortsette å være status i mange år framover.

Om du, min kjære leser, med dette tror jeg skal beskrive det lo som samler seg i min tidligere forbindelse til min mor, da kommer du til å bli skuffet, eventuelt svært lettet ettersom du leser videre i teksten nedover siden.



(det er IKKE dette det hander om)

Det handler om metaforer, og i denne forbindelse om å gå i seg selv. Eller rettere sagt; konsentrere seg om seg selv. Jeg har rukket å bruke opp en knapp fjerdedel av mitt liv (Joda, jeg har sluttet å røyke og akter å bli minst 110 år gammel. Eller...jeg tar vel kanskje en i ny og ne, men det tror jeg faktisk bare har en positiv innvirkning på kroppen min som får holde immunforsvar og lever i konstant alarmberedskap og bekjemper litt kreft hele tiden.) og det er kanskje på tide å forsøke å gjøre opp en slags status. En liten oppsummering. Vurdere hvilke områder man bør jobbe litt mer med framover, og hva man kan si seg sånn noenlunde fornøyd med. Joda, jeg vet man aldri skal slutte å utvikle seg, men det må da være enkelte ting man ikke trenger å utvikle riktig så kraftig absolutt hele tiden. Litt sporadisk intervalltrening bør være tilstrekkelig. Men det er altså blandt annet disse områdene av meg selv jeg skulle likt å få fram i lyset.

Man får vel kanskje begynne med begynnelsen. Barndommen husker man ikke så mye fra, og uansett er det vel mest biologi og sosialisering som rår fram til man begynner å nå en viss hormonell alder. Da begynner man så smått å ta seg selv i nakken og innser at man faktisk har et visst ansvar for at omverdnen har det ok. I allefall noenlunde. Dette fører ofte til kronisk forvirring og aggresjon, noe jeg kan erindre at jeg gikk igjennom. Jeg var et sørgelig syn i mange år. En forpint, innbitt, og rimelig selvsentrert mørk liten skapning som brukte veldig mye solarium og hårspray. Men grunnen til dette har jeg forsøkt å analysere meg fram til. Jeg følte rett og slett ikke at jeg hadde så mye å by på, og misforsto dithen at jeg trodde det hele vile stå og falle på hvordan man tok seg ut. Tomme fraser man kunne lire av seg og tøff eyeliner. Jeg fikk liksom ikke noe av dette helt til heller, så det var mye svette og foundation. Jeg misunner fremdeles disse flotte unge menneskene som får det til, og makter å balansere og snuble seg igjennom denne mørke delen av livet uten å måtte brenne bilder og dagbøker i glødende skam i ettertid. Men hvor vil jeg hen med denne sentimentaliteten? Det lurte jeg også på et øyeblikk før jeg hentet meg inn igjen. Inn i framtiden. Nåtiden, og en mer satt kvinne i egen sofa, i lånt stue, men med hele tre brødristere. Hvordan har jeg opparbeidet meg selvtilliten til å anskaffe hele tre brødristere? Veldig enkelt; det er ved hjelp av fantastiske mennesker som jeg har vokst opp med, truffet og gjerne har i livet mitt fremdeles. Skjønner lite av det daglig, hvordan en lort som meg kunne ha sånn flaks med omgangskrets og familie. Perler for vortesvin sier jeg dere. Men vær så snill å ikke skift mening, jeg forsøker så godt jeg kan å fortjene dere.

Jeg har altså allerede kommet til den slutningen at jeg har opparbeidet meg mer selvbevisshet. Og hva legger jeg egentlig i det? Jeg gikk å grublet på tur her fra Rema 1000 i stad, og kom sånn delvis fram til at jeg tror mye har med at man får en evne til å anerkjenne hva man ikke er så flink til og hva man faktisk er ganske flink til. Da jeg var 16 syntes jeg alt bare var en grøt. Enkelte ganger glemte jeg at jeg var flink til gå og snakke til og med. Flaut, jada i massevis! Nå vet jeg derimot at å gå og snakke, det kan jeg ganske godt. Og det føles deilig å kunne føre det inn i den grønne, fine permen sånn at det kan gå automatisk. (Nå sikter vi til å føre stemmebåndene i bevegelse, og kontrollere decibelnivået, ikke det som faktisk blir sagt.) Det er rett og slett mange ting som kan finnes i den grønne permen. Jeg er for eksempel ganske flink til å løse opp stemningen dersom det er litt sånn trykket, spent stemning i rommet. Nå er jeg også desverre også ganske flink til å lage dårlig stemning, så det oppveier kanskje hverandre litt. Jeg er ikke flink til å ringe gamle venner som jeg ofte savner, men jeg er ganske flink til å være ærlig om hvorfor, i allefall for meg selv. Jeg blir kjemperedd av det. Redd for at vedkommede ikke skal synes jeg er så veldig kul lengre, og at vi skal finne ut i den pinlige stillheten i telefonen at vennskapet ikke lengre er sånn som det en gang var. Da er det bedre å sirkle rundt telefonen som en hyene, og beholde de fine minnene om hvor enormt kule vi var da vi var sammen. Nå snakker jeg alt for mye om bleier og hjemmekontor til at latterkrampene sitter løst. Jeg lover å jobbe med dette framover.

En annen ting jeg er ganske flink til er å virke lite selvhøytidelig utad. Min kropp og mine kroppsfunksjoner er nå en gang det jeg har, og det skal man ikke være redd for å vise verden. Men jeg er desverre også ganske flink til å rasere klesskapet og grine som en bortskjemt unge fordi jeg ikke har noe å ha på meg som ikke gjør at jeg synes jeg får dobbeltrumpe når jeg skal i selskap. Men det er jeg flink til å holde kjeft om. Nå skal det nevnes at en gang jeg var på nachspiel da jeg fremdeles ikke hadde blitt tjue år var jeg på do og tisset og kom i skade for å slippe en fjert. Da torde jeg ikke å gå ut fra badet på nesten en time fordi jeg var så redd for at noen på festen hadde hørt det. I dag vet jeg at alle er så sveiseblind på nachspiel at ingen hører en fjert fra badet. Og ikke bryr jeg så mye om at jeg fjerter lengre heller, for det gjør Johnny Depp også. Og jeg synes det er riktig så kjekt at vi har noe til felles.



(Skilt ved fødselen?)

Nei nå får det være nok. Jeg skal heller gå inn å lese litt om hva som skjer i Kairo og Australia for øyeblikket, så får det bli lenge til navlen igjen kommer i fokus. Det får være nok at jeg markerer denne kroppsdelen ved å i det hele tatt ha opprettet en blogg. Jeg tenkte jo egentlig bare å lage en link til å legge ved CV-en som jeg leverer med arbeidssøknadene mine for tiden sånn at jeg slipper å gå på jobbintervju, men nå glemte jeg jo helt å fokusere på mine styrker innenfor sosialt arbeid så det får bare være det samme. Jeg lovet ingen fullført selvransakelse, den får fortsette i de neste hundre år. Det er det negative ved å bli voksen. Kanskje man bare skulle ha fortsatt med den grøten?

 

Mote

Har forstått det sånn at det er meget populært med slike moteblogger. Man tar flotte bilder av seg selv, og beskriver det man har på seg. Derfor har jeg valgt å gjøre det samme for å trekke ytterligere millioner av nye lesere til denne allerede glødende bloggen.



Her er jeg klar for å gå inn på kjøkkenet. Gleder meg sykt. Har på meg T-skjorten "Hest" fra Trond`s klesskap, tights fra Bjørn Dæhlie, tøfler fra Nesnalobben og matchende veske fra Rema 1000. Om noen vil låne er det bare å spørre. Ingen får låne, men det er da ingenting å klage å syte over.

Zuperstor hugz & tungkiss <3<3<3

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » November 2015 » Januar 2015
hits